Ikke le av de små!

Jeg tror vi var i sandkassen, kameratene mine og jeg. Det må ha vært slottet jeg prøvde å bygge. Det var muligens litt skeivt, men det så ikke jeg. Jeg var kjempestolt. Kanskje skrøt jeg litt også.

Da de andre ungene så det jeg hadde laget, lo de. Selv begynte jeg å gråte og løp ut av sandkassen. Hvis det skulle være på den måten, ville jeg ikke være med. I stedet løp jeg hjem og sladret, og fikk varm kakao av mor.

Det eneste skåret i gleden var at hun ikke kjeftet på de andre ungene. Hun nøyde seg med å trøste meg. «Det er ikke pent av dem å le av deg som er så liten», sa hun, med et lite smil.

Dårlig ut

Jeg vet ikke hvorfor jeg kom på dette barndomsminnet akkurat nå. Det kan ha vært likheten med debatten rundt den venstrevridde humoren til NRK. Den begynte med en sketsj på P2-programmet Salongen. Der drev de gjøn med forskeren Asle Toje.

Jeg hørte det første intervjuet NRK gjorde med Toje, om den truende flyktningstrømmen som utfordrer velferdsgodene våre. Jeg tenkte vel også at Toje kom litt dårlig ut i det intervjuet. Derfor synes jeg litt synd på ham da fyren i ­Salongen drev gjøn med ham etterpå. Snakk om å gni det inn. Og hva med Tojes rett til tilsvar? Burde han ikke i det minste få beklage intervjuet sitt selv?

Derfor er jeg helt enig med Kringkastingsrådet, som krever mer balanse i humoren til NRK. Hvorfor skal det være slik at vi alltid ler av noen, mens andre – nesten alltid de kuleste – slipper unna gang på gang? Er det rettferdig?

Makt bak kravet

Problemet er at det ikke hjelper å protestere. Jeg husker de snille jentene i barndommen, de som sa at nå skulle vi le av alle sammen, på omgang. Da bare gikk de andre ungene.

Derfor synes jeg Kringkastingsrådet kunne satt litt makt bak kravet. De kunne vist at de mente det, for eksempel ved å si: «Nok er nok! Hvis vi ikke blir tatt på alvor i denne saken, så vil vi ikke mer. Da går vi av.»

Da ville NRK skjønt at de mente det alvorlig.