Ikke gjør som mora di sier

Det religiøse landskapet har endret seg dramatisk i USA de siste tiårene. Stadig færre definerer seg som kristne. Flere er ikke-troende – ateister og agnostikere, eller sier de ikke tilhører noen religiøs gruppe.

Og det er de yngre som oftest sier de ikke går i kirka.

Denne kombinasjonen av alder og en generell sekularisering har særlig truffet én gruppe med stor kraft i USA: Mainline protestants.

Men ikke bare dem. For hver amerikaner som konverterer til katolisismen, faller syv fra. Donald Trumps mest lojale, kristne støttegruppe – de evangelikale hvite – har også en demografisk utfordring: Hvite evangelikale er en aldrende gruppe, samtidig som ikke-hvite utgjør en stadig større andel av befolkningen.

Mainline protestants er en gruppe som også omtales som «hvite, ikke-evangelikale protestanter». På norsk kan vi kalle dem amerikanske folkekirke-protestanter, for å skille mellom evangelikale (som også er protestanter) og gruppa Historically black protestants.

Flere kaller seg ikke-religiøse

Folkekirke-protestantene, som en gang dominerte i USA, presses fra to kanter: De yngre er ikke like interessert. Og i den gruppa som vokser raskest i USA, såkalte «nones», de som ikke tror på noe, kommer mange fra folkekirke-protestantene.
Barn som blir oppdratt som mainline protestants, forlater troen dobbelt så ofte som barn i evangelikale familier.

Det skal sies at de som anser seg som ikke-troende kommer fra flere grupper enn folkekirkeprotestantene. Men vi ser en polarisering i det religiøse landskapet, som i hele det amerikanske samfunnet. Aktive evangelikale og katolikker blir enda «mer» religiøse, mens de mer moderate kirkene mister medlemmer.

Sosialpolitikk

Det er synd, for folkekirkeprotestantene er opptatt av nettopp ikke å være polariserende, men å ha plass for alle. Pastorer og prester vil ikke snakke partipolitikk, men sosialpolitikk. De kan være uenige om mye, men er enige om at de er kalt til å gjøre noe i den verden de lever i. Det skal være rom for deg på kirkebenken uansett hvem du stemmer på.

Da Donald Trump tidligere i juni gikk fra Det hvite hus og stilte seg utenfor St. John’s Episcopal Church med en bibel i hånda mens fotografene tok bilder, var det ikke mangel på reaksjoner. Det var en uke etter at George Floyd ble drept av politiet, noe som førte til omfattende demonstrasjoner og protester.

Den episkopale biskopen i Washington D.C. var opprørt. I 30 år har Mariann Edgar Budde hatt som mål å holde seg unna partipolitikk. Men denne hendelsen fikk henne til å kritisere presidentens handlinger i sterke ordelag:

– Jeg er rasende. Vi trenger moralsk lederskap, og han har gjort alt han kan for å skille oss, sa biskopen.

Går oftest stille i dørene

Det er en annen grunn til at denne hendelsen var bemerkelsesverdig: Den er en av få ganger et av folkekirke-protestantenes kirkesamfunn har nådd medienes søkelys over hele landet. De går oftere stillere i dørene, og får ikke like mye oppmerksomhet som når evangelikale ledere gjør eller mener saker og ting.

Under demokratenes landsmøte var biskop Mariann Edgar Budde invitert til å lyse velsignelsen over de digitalt oppmøtte. Hun innrømmet at det innebar en risiko for at hun oppfattes partipolitisk. Men det var også en mulighet, sa biskopen.
Mainline protestants har vært delt omtrent på midten om stemmene går til demokratene eller republikanerne. Men når en allerede splittet befolkning blir enda mer polarisert, kan folkekirkeprotestantenes vektlegging på sosial samvittighet og rettferdighet få flere til å lande på det demokratiske partiet om en ukes tid.

• LES MER: 
• Det blir færre «folkekirkefolk» som Bruce Fink i USA

Bli bedre kjent med de kristne demokratene i Vårt Lands podkast: