Kommentar

Ikke bare avglansen utenpå

Det mest formildende som kan sies om den nye handsregelen i fotball, er at den minner oss om at verden har en innside.

I Ludwig Wittgensteins Filosofiske undersøkelser (1953) møter vi en mann som alltid må løpe etter et ekstra eksemplar av morgenavisen. Hvorfor? For å kontrollere at det som sto i den første avisen fremdeles gjelder.

Mannen var ment som et bilde på samtidens utskeielser, slik Wittgenstein mente å observere dem: en tillitsløs jakt på absolutte sannhetsbeviser, så nervøs at den grenset til det nevrotiske.

Og om Wittgenstein ikke hadde rett allerede den gangen, fikk han enda mer rett 1. juni 2019. Da ble den nye handsregelen i fotball innført, og vår sivilisasjon ble litt fattigere.

La meg ta det i tur og orden.

Ikke tankelesere

Den nye handsregelen sier i all korthet at dommerne ikke lenger skal spekulere i spillernes motiver («viljehands»), men ganske enkelt blåse i fløyta om ballen er borti armen.

Altså helt uavhengig av hva spilleren mente eller ikke mente med berøringen.

Hensikten med regeljusteringen er tilforlatelig: Med den nye presiseringen løses dommerne fra kravet om å være tankelesere, og kan i stedet foreta en «objektiv vurdering» av hvorvidt ballen traff armen eller ikke.

Med andre ord: Ut med antagelser og skjønnsmessige avveininger – inn med konsistens og «observerbare fakta».

Regelendringen hadde også en annen begrunnelse: Ved å eliminere forsett som kriterium, ville fotballen spares for endeløse diskusjoner om hvorvidt spilleren gjorde det med vilje eller ikke (til glede for tilstøtende familiemedlemmer som ikke engang er interesserte i fotball).

Et skyggetribunal

Regelendringen sammenfalt med den stadig mer ekspanderende videodømmingen (VAR), som ble solgt inn på samme grunnlag: Ved å overføre deler av dommeransvaret til et skyggetribunal med all verdens kameravinkler for hånden, ville (1) tvilen raderes vekk; og (2) bunnløse diskusjoner om hvorvidt det var offside eller ikke elimineres.

Wittgenstein ville kjent igjen impulsen bak. Det er den samme som driver mannen til å kjøpe den samme avisen på ny og på ny: en tillitsløs jakt på absolutte sannhetsbeviser, som aldri stanser.

Tilsvarende sitter det i dag et knippe VAR-dommere og spoler frem og tilbake og frem og tilbake for å forsikre seg om at de kan stole på egen dømmekraft.

Et trist bilde på vår tids tilnærming til kunnskap, der blikket fikseres på det som kan gjentas, måles og veies, og der andre sider ved tilværelsen glipper mellom hendene våre.

Opn mine augo

Det mest formildende som kan sies om den nye handsregelen er sånn sett at den minner oss om at dette blikket ikke er uttømmende. At verden er mer enn det observerbare og utvendige, men også har en innside.

At verden er full av mening og intensjonalitet, som symbolisert ved handsen. Eller som Olav H. Hauge skriver: «Opn mine augo, Herre / so eg kan betre sjå / underet, ikkje berre / avglansen utanpå.»

Og derfor bærer det så galt av sted å fjerne forsett som kriterium for hands. Det gjør jobben lettere for alle kameraer (som ikke begriper hva forsett er for noe), men idet samme går også noe helt vesentlig tapt. Det innvendige, det som knytter seg til rettferdighet og forholdsmessighet, og som bare et menneske kan erkjenne.

Den spontane protesten mot den nye handsregelen kan bare forstås på denne bakgrunnen. FIFA tok meningen og forhandlingen ut av handsen, og erstattet den med et skall.

Et skall som er lettere å observere og avgrense, men som ikke desto mindre taler usant. Om handsen, om underet, og om livet som sådan.

Den gode metodes fristelse. For her finnes det naturligvis lærdommer langt utenfor fotballbanen. Fristelsen til å operasjonalisere sannheten, kan hjemsøke noen enhver. Også langt utenfor FIFAs hovedkvarter.

Best eksemplifisert ved den såkalte scientismen, hvis begeistring for den naturvitenskapelige metode har ledet dens tilhengere til å tro at det eneste som finnes er det som naturvitenskapen kan avdekke (og gjenta og gjenta og gjenta).

Avisleseren hos Wittgenstein peker også mot et annet motiv: det gjensidige avhengighetsforholdet mellom tillit og erkjennelse.

Wittgensteins figur har ingen av delene, og kompenserer med å springe hvileløst mellom avisstativene, uten å bli noe klokere av den grunn. Innen han har rukket å lese ferdig avisen, har han allerede begynt å tvile på det som sto der.

Også her finnes det en påminnelse til vår egen tid: Ingen tro – ingen viten. Så fatt mot, stol på sansene, se etter tingenes innside, og les Olav H. Hauge.

Fyll til den siste kvelden hjarta med song og sut.

(«Bøn», frå Glør i oska, 1946)

LES OGSÅ:

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar