Religion

Identitetskampen

Mye står på spill for transpersoner – og konservative kristne.

Et lite nurk ligger og pludrer i barnevogna. «Ååå så nydelig!», sier mannen ivrig før han spør, litt usikkert: «Er det en gutt eller jente?»

Moren himler med øynene over det fordomsfulle spørsmålet. «Hen er selvsagt altfor liten til å bestemme det ennå,» svarer hun spisst.

Dette er en av Espen Ottosens­ bekymringer for fremtiden. Misjonssambandets fremste talsmann var i Dagsnytt atten i forrige uke. Spørsmålet var om det skal opprettes en tredje­ kjønnskategori for dem som verken ­føler seg som hun eller han – et offisielt «hen». Dessuten handlet­ det om hva som skal til for å skifte juridisk kjønn i Norge. Må det fortsatt en såkalt kjønns­bekreftende operasjon til?

LES OGSÅ: – Staten bør ikke få bestemme kjønnet ditt

Egenerklæring nok

I forrige uke leverte også en ekspertgruppe sin rapport til regjeringen. Mens spørsmålet om et tredje kjønn blir anbefalt utredet, konkluderer rapporten med at det bør holde med en egenerklæring for å endre juridisk kjønn.

For mennesker som opplever kjønnsinkongruens – manglende samsvar mellom kjønnsidentitet og sitt juridiske kjønn – er dette­ viktig av flere årsaker. Kravet om et omfattende operativt inngrep, som også innebærer kastrering, oppleves voldsomt og urimelig. Muligheten for å få barn er viktig for noen. Mens mannlige kjønnsceller kan lagres før operasjonen for senere bruk, er lagring av kvinnelige kjønnsceller for å plassere dem i en annen livmor, forbudt i Norge.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Dessuten rekker ikke støtten fra TV-debattene og festtalene så langt ut som man ønsker. Transpersoner møter ofte negative ­reaksjoner, også i form av vold og overgrep. En svensk undersøkelse viser at seks av ti er redde for å bli utsatt for vold og trakassering. Halvparten har overveid selvmord. I en slik situasjon er det forståelig at samfunnets aksept betyr mye.

Symboler på motvilje

Skeptiske kristne som Ottosen blir fort tillagt en bestemt funksjon i disse debattene: Siden den fordomsfulle mannen i gata nødig møter­ til debatt, er religiøse ­ledere ­egnet til å gi fordommene­ et ansikt. De blir symbolet på hvor mye skepsis og motvilje ­enkelte minoriteter må tåle. I virke­ligheten er det nesten ingen kristne miljøer som aksepterer trakassering av homofile eller transpersoner. For noen år siden kunne­ en ung jente, født som biologisk gutt, fortelle at mobbingen endelig sluttet da hun begynte på en av Misjons­sambandets videregående skoler.­

LES OGSÅ: Amper diskusjon om transseksualisme

Konservative kristne sårer på helt andre måter. De sårer ved å være prinsipielt kritiske til samfunnets utvikling i spørsmål om kjønnsidentitet og homofili. Det betyr ikke nødvendigvis at det er mer uvilje mot kjønnsminoriteter i kristne kretser enn i andre miljøer. Svært mange konservative kristne skulle tvert imot ønske de kunne si ja til deres livsvalg.

Eksistensiell krise

Problemet­ er bare at deres egen tro, og dermed selve identiteten deres, hvile­r på et bestemt bibelsyn og en kristen tradisjon. Dersom de ikke lenger kan stole på Bibelens syn på kjønnspolaritet og homofile handlinger, er det mye som raser sammen. Det samme bibel­synet er nemlig fundamentet for deres tro på at Gud har skapt verden, at Jesus lever og at Den hellige ånd er virkelig. Dersom dette smuldrer opp, står mange kristne overfor en identitetskrise som jeg nødig vil sammenligne med andres, men den er dyp og eksi­stensiell.

Muligheten for oppsmuldring er høyst reell. Om miljøene er konservative, er de langt fra lukkede sekter. De påvirkes av holdningene i samfunnet, og lederne får en stadig hardere jobb med å overbevise om slike spørsmål. Resultatet er avskalling og ­intern uro.

Samtidig opplever konserva­tive kristne å være en pariakaste­ i det norske samfunnet. For å si det sånn: Disse miljøene får ikke anerkjennelse i festtalene­ engang,­ bortsett fra de som holdes­ på b­edehuset.

LES OGSÅ: Kjønnsskifte splitter konservative kristne

Det gjør at Ottosens bekymring­ i starten er reell. Mange ser ham allerede som en representant for religiøse fordommer.

Når tre ­eller flere kjønnskategorier blir vanlige, framstår han som enda mer konservativ med sin inndeling i mannlig og kvinnelig kjønn. Jo lenger bort samfunnet beveger seg fra det kristne verdensbildet, jo vanskeligere blir det å være konservativ kristen.

Derfor unngår de fleste konservative kristne ledere temaet kjønn og seksuell identitet. Når de ­nevner det, er de egentlig på defensiven, dette er deres fortvilte kamp for respekt og legitimitet.

Uten sammenligning for øvrig: Det er flere her som er redde for sin eksistens.

Les mer om mer disse temaene:

Alf Gjøsund

Alf Gjøsund

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Religion