I skyggen av homofilistriden

Kirkevalget nærmer seg like raskt som kommunevalget, selv om få er klar over det. På en nyhetsfattig tirsdag fant NRK likevel plass til en sak basert på tall fra 2011: «Ni av ti av kirkens medlemmer er sofavelgere.»

Ufrivillig(?) alvorlig ble det med tittelen «Gir blaffen i kirkevalget» (slå opp hva «blaffen» betyr), og Sturla Stålsett bidro med en real spissformulering:

– Folkekirkens fremtid skal avgjøres nå. Derfor er dette kanskje det viktigste kirkevalget vi har sett. Skal vi ha en kirke som er åpen for alle, eller skal vi ha en kirke som blir for spesielt interesserte, for eliten om du vil.

LES OGSÅ: Sokn kan gå dukken

Slutten på folkekirken?

Stålsett er leder i organisasjonen – eller kirkepartiet, om du vil – Åpen folkekirke, som stiller egne lister i 9 av 11 bispedømmer. Organisasjonen ble stiftet som en reaksjon på at Kirkemøtet i fjor sa nei til vigselsliturgi for likekjønnede, men har utviklet en plattform som også omtaler flere av de andre temaene som står på dagsorden fremover.

Programmet er gjennomført inkluderende og åpent, men den gode valgkampmotstanderen – han/hun som vil gjøre kirken mest mulig lukket og ekskluderende, men likevel bruke hundrevis av timer i utvalg og råd for å øke oppslutningen om den – har vi foreløpig ikke sett noe til.

Ingen har tatt til orde for å endre medlemskriteriene i kirken, og det var kulturminister Thorhild Widvey som lanserte ideen om fremtidig «medlemsfinansiering» – uten å få applaus og uten at reaksjonene kunne deles inn i «konservative» og «liberale». Det er derfor vanskelig å ta alvorlig budskapet om at kommende valg kan bety slutten på folkekirken slik vi kjenner den.

LES OGSÅ: Vil vippe kirkevalget

Båndene til staten løsnes

Årets kirkevalg er spesielt av to grunner, og begge bør i utgangspunktet kunne føre til større engasjement:

Dette er første gang velgerne har to lister å velge mellom (nesten overalt). Det gjør det enklere å forstå valgordningen. Homofilistriden vil kunne trekke noen opp av sofaen, men materien er seig: Rekordoppslutningen fra 2011, da alle medlemmer fikk valgkort i posten og kirkeklokkene ringte inn til valg i reklamepausene på TV 2, er på beskjedne 13,5 prosent.

Enda viktigere er det at Kirkemøtet i løpet av kommende fireårsperiode skal gjøre en rekke vedtak og prioriteringer som vil få stor betydning for Den norske kirkes posisjon som folkekirke og lokalkirke. Båndene til staten skal løsnes ytterligere, og kirken vil selv måtte ta styringen i en helt annen grad enn før.

LES OGSÅ: «Mangfoldig folkekirke» blir ikke landsdekkende

Mye «hva» og lite «hvordan»

Alle kandidatene til kirkevalget har fått noen spørsmål fra nominasjonskomiteen. Svarene som er lagt ut på bispedømmenes nettsider, skal hjelpe velgerne med å finne sine favoritter.

Det eneste ja-/nei-spørsmålet er om vigselsliturgi for homofile par. I tillegg er det gitt plass til kandidatenes tanker om kirkens fremtid. Her er det mange kloke tanker, men det blir mye «hva» og ganske lite «hvordan». Temperaturen blir heller ikke særlig høy, fordi alle i realiteten ønsker seg en sterk og synlig folkekirke.

Fine tanker er imidlertid lite verdt dersom grunnmuren mangler. Da handler det ganske enkelt om folk og penger.

• Folk 1: Medlemmene. Oppslutningen om Den norske kirke er på jevn retur. Færre barn døpes, færre inngår ekteskap i kirken, færre konfirmeres. Kan Kirkemøtet ta de geniale grepene?

• Folk 2: De ansatte. Store prestekull nærmer seg pensjonsalderen, og tilsiget av nye står ikke i stil med avgangen. Kirkemøtets utfordring blir ikke å finne ut om de fortsatt vil ha en prest i hvert sokn, men hvordan det skal gjøres – og hva som er plan b dersom plan a ikke lykkes.

• Penger: Det har vært sagt mange ganger fra ansvarlig politisk hold at Den norske kirke fortsatt skal være offentlig finansiert. Hvor stri pengestrømmen vil være, må imidlertid bestemmes fra år til år. Det vil være ekstremt risikabelt for kirken å satse på økte bevilgninger til rekrutteringstiltak, kampanjer og nysatsinger.

LES OGSÅ: Krangler om åpenhet

Selvstendighet er medaljens forside

Kampen om vigselsliturgi for homofile vil bli tøff nok, men det viktigste arbeidet i Kirkemøtet kommer til å handle om helt andre saker.

Selvstendighet fra staten er medaljens forside for Den norske kirke. Baksiden vil i stor grad bestå av prioriteringer og vanskelige veivalg.