Musikk

I ly av kaos

Nå i september ville komponisten Knut Nystedt vært 100 år. Han hadde en evne til å «klargjøre» tilværelsen.

Vi snakker om en av den norske kunstmusikkens mest komplekse, mest nysgjerrige, mest folkekjære og mest «solgte» komponister. Sett i bakspeilet har notene til Nystedts korverker solgt i atskillige millioner, ikke minst Amerika (og verden over). Og trykket holder seg. Det finnes vel knapt et kor her hjemme, som ikke har hatt eller har Cry Out and Shout på kortlista. På konsert og til gudstjeneste. Immortal Bach er en annen. Kanskje den aller mest populære.

Rett i blodsystemet

Hva er det med denne musikken, hvorfor tenner den og har gjort det i 60 år? Spontaniteten, naturligvis – nysgjerrigheten, en nærmest kronisk leting etter det «viktigste», deriblant Gud. Det vil si, Gud fant han i tidlig alder – under et vekkelsesmøte i Misjonsforbundet, Frank Mangs snakket ham rett i blodsystemet.

Men slik ­andre går inn i teologien for å finne svar, gikk Nystedt i musikken. Musikken som gjensvar – mye jubel, mye fra det dype, hvor spørsmål ruger på nye spørsmål og leter seg fram: De profundis (1966). Sånn sett blir musikk teologi, godt som noe.

LES OGSÅ: 100-åring fikk sitt gjennombrudd som 80-åring

Det var det ene, det er flere grunner: Det er morsomt å synge Nystedt, forfriskende, noen opplever renselse: Det er så mange overraskelser, fra rop til stillhet til rop igjen på få minutter, sylskarpe kanter «omgitt» av dansende velklang.

Når vi legger til «frisk» og fengende (i aller beste betydning) og full av klanglige finesser, er vi nær virkeligheten. Ikke lett å fremføre, alltid – men den som strekker seg, får mye igjen. Av en musikk som ikke lever i hermetisk lukkede rom.

Begynner å vokse

Og ikke minst: Knut Nystedt var intuisjonenes musiker – hjerte til hjerte, ikke hjerne til hjerne. Han hatet «konstruksjoner».

«Å konstruere opp et musikkverk helt tørt og nøkternt kan sjelden gi et menneske noe», sa han én gang: «Det er og blir skrivebordsmusikk. Det blir liksom et skjellett uten kjøtt og blod. Selv stoler jeg mest på kunstnerisk intuisjon og lar stoffet utvikle seg så å si på egen hånd. Når jeg komponerer, har jeg sjelden klart for meg på forhånd hva og hvordan det hele kommer til å utvikle seg. Har jeg først skapt noe ut fra en ide og begynt å arbeide med de første kimene, så er det liksom stoffet selv begynner å vokse. Jeg følger i grunnen bare med og kontrollerer at det hele går skikkelig for seg. Og det kan jeg si kan være ganske spennende.»

Guds fred

For Knut Nystedt var ikke verden bare en forvirrende bunke av tilfeldigheter. Den var et fortryllende sted som måtte ha sin musikk, et sted hvor noe av poenget var å arbeide mot kaoskreftene. Ja, hva er lydenes tilværelse i våre liv, hva er de og hvor kommer de fra – det forundret nok Nystedt like mye som også andre.

En ting er sikkert: Han skrev musikk ­(orkester, kammermusikk, orgel og kor) som gir fornemmelsen­ av «Guds fred som er over all forstand» uten at det på noe vis synker ned selvtilfredshet, heller ikke reflekterer den et problemløst liv.

Enorm bredde

Knut Nystedt vokste opp i et musikalsk hjem, begynte å spille da han var ni, han var Olavsgutt (Olavsguttene) og tok etter hvert organisteksamen (og turnerte etter hvert som konsertorganist).

Komponisten begynte å røre på seg da han som ung leste David Monrad Johansens berømte Grieg-biografi tre ganger, det startet altså romantisk. Og utviklet seg gjennom og i en stil som er vanskelig å fange men lett å kjenne igjen – inspirert av alt fra gregoriansk sang, Palestrina, Bach, Aaron Copland (hans amerikanske lærer), Hindemith, Stravinsky og Ligeti.

Det ble han seg selv av. Og i perioder så eksperimentell og dristig at det ble for mye for (for eksempel) kirken i sin generelle skikkelse. Mye av det ble prøvd ut Torshov kirke i Oslo, som «tålte» musikken. Og av Det Norske Solistkor, som han drev til verdensberømmelse – gjennom 40 år.

Selve grunnvannet

Han ante lite den gangen da han leste om Grieg, at han – nettopp han – skulle bli den mest internasjonalt kjente norske komponisten ved siden av Grieg. Han som i et ­radiointervju sa: «Troen er grunnvannet i tilværelsen. ­Problemene vi møter, er bare krusninger på overflaten.» Sånn sett oppleves musikken hans av uendelig mange som et ly imot kaos. Den går rett i blodsystemet.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk