Hvilken stat?

Parolen om anerkjennelse av Palestina vil prege mange 1. mai-tog i år. Etter at Arbeiderpartiets landsmøte gikk inn for det, er dette blitt arbeiderbevegelsens felles standpunkt.

Det er forståelig at mange vil uttrykke sin sympati med det palestinske folket og sin frustrasjon over at Israels nyvalgte statsminister avskrev muligheten for en palestinsk stat. Men å gå inn for norsk anerkjennelse av en palestinsk stat før denne staten er blitt en realitet, er i beste fall bare en symbolsk sympatigest.

LES OGSÅ: Ap sa ja til Palestina

Hvilken stat?

Det første spørsmålet som må besvares før man går inn for å anerkjenne en slik stat, er hvilken stat man anerkjenner. Er det en stat som omfatter både Vestbredden og Gaza? Eller er det – slik Hamas mener – en stat som omfatter hele det historiske Palestina? Er det en stat styrt av Fatah eller av Hamas? Er det en stat som anerkjenner sine naboers rett til å eksistere eller en stat som er første skritt på veien mot å utslette Israel?

For det andre må man ha en begrunnet mening om hvordan denne staten skal bli virkelighet. Det kan bare skje ved at Israel medvirker, altså gjennom en forhandlingsløsning med Israel. For vi antar at man ikke har tenkt å etablere den palestinske staten ved å nedkjempe Israel militært.

LES OGSÅ: Enstatsløsningen

Forhandlinger.

Det synes som de som ivrer for en slik norsk anerkjennelse av den symbolske staten Palestina, tror det vil bidra til en slik forhandlingsløsning. Men det er sannsynlig at virkningen blir den motsatte. Israel vil bli mindre innstilt på forhandlinger av å bli forsøkt satt til side på denne måten. Og palestinerne kan komme til å tro at det er mulig å få til en stat uten Israels medvirkning og uten at de anerkjenner den jødiske staten. Det ender bare i frustrasjon.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Det største problemet med å få realisert tostatsløsningen, er de store endringene som har skjedd siden Oslo-avtalen ble inngått for over 20 år siden. Siden den gang er det bygd et sikkerhetsgjerde og en mur, de israelske bosettingene er blitt betydelig utvidet og en israelsk infrastruktur dekker nå store deler av Vestbredden. Å begynne arbeidet med å finne løsning på disse problemene er langt mer konstruktivt enn bare å anerkjenne en imaginær stat.

Vi tror fortsatt en tostatsløsning er den som best forener rettigheter for palestinerne og sikkerhet for Israel. Men om det skal bli noe av, må man i det minste forholde seg til virkeligheten og ikke bare utstede symbolske deklarasjoner som forkludrer mulighetene for å nå målet.