Meninger

Hva med litt dialoghjelp?

Mens landets dialogprester bygger­ ­plattform med muslimer, vokser ­kløften mellom kristne fløyer.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg blir glad for Kirkelig dialogsenter når jeg leser temalisten for høstens konferanser: «Antisemittisme og islamofobi», «Ungdom mot ekstremisme», «Islam og kristendom – konflikt eller dialog?»

Religion er en kilde til konflikt over hele verden, og ingen har bedre mulighet til å bygge bro over kløftene enn religiøse selv. De har førstehånds kjennskap til hvordan troende mennesker tenker, og vet hvilke drivkrefter og lengsler som ligger bak sterk overbevisning.

Vi trenger å snakke sammen. Hvorfor mener vi det vi gjør, og hvorfor så sterkt? Hva kan vi stå sammen om? Hvor må vi skille lag? Hvorfor er forskjellene viktigere enn likhetene? Har vi et dypt, felles mål bak de motstridende standpunktene?

Dialogens mål er ikke å skape enighet, men forståelse. Forståelse gjør uenigheten mindre provoserende og mindre farlig.

LES OGSÅ: «Er Dahl og Fugelli virkelig våre fremste vismenn?»

Skuling

Mens dialogprestene samler sunnier, shiaer, jøder og buddhister til dialogmøter med servering og musikalske innslag, skuler kristne fløyer på hverandre i samme kirke og lurer på om de har samme religion.

For dialogen og forståelsen har ikke nådd kirken selv. De kirkelige dialogsentraene har ingen arrangementer der bibelfundamentalisten og TF-radikaleren kan bli kjent med hverandre, lytte til hverandre, trykke hverandres hender og bli enige om at man anerkjenner hverandres hensikter og ønsker hverandres beste.

At de mest toneangivende dialogprestene er TF-radikalere selv, trenger ikke være årsaken. Det er ikke denne typen brobygging man har får støttemidler til fra bispedømmeråd og kommunestyrer.

Men det er et faktum at midt i en uenighet som for mange er kirkesplittende, har ingen dialogprester tatt noe synlig initiativ til å bygge bro. De burde utvilsomt være kompetente, når jobben deres er å skape forståelse mellom konservative muslimer og norske liberale folkekirkemedlemmer. De burde ha en unik mulighet til å skape forståelse internt i kirken.

LES OGSÅ: Stemning i kirkerådet for ulike vigselsliturgier for homofile og heterofile

Personlig

Det ville blitt krevende. I Norge er ingen religioner direkte truet av hverandre. En dialogprest kan forholde seg til de store religionsmotsetningene på en profesjonell og distansert måte. Internt i et trossamfunn blir det straks mer personlig. Der har man interesser, allianser og posisjoner som kan trues. Det kan føles mer naturlig å stå på vennelisten til Åpen folkekirke enn å velge uriasposten som brobygger.

Men det er når man føler seg truet, at dialogen er viktig. Det er da man trenger å bli kjent med hverandre. Det er slik man må jobbe for å unngå religionskonflikter i andre deler av verden. Det er slik man kan unngå splittelser i Den norske kirke.

«Det har ingen hensikt», vil noen si. «Vi vet hvor de står.» Eller som Helen Bjørnøy sa til Dagbladet for mange år siden: «Jeg har gitt opp de folka.»

Er enheten i Den norske kirke så lite verdt?

LES OGSÅ: «Tajik strekker ut en symbolsk hånd til Storhaug om hijab i barneskolen»

Ærlig samtale

Tenk hvis emissæren fikk møte feministteologen. Ikke i en debatt, der målet var å slå hverandre i hodet med noe tungt, men for å bli kjent. Kanskje for å høre den andres personlige troshistorie. Snakke ærlig om tvilen – uten å falle for fristelsen til å skåre teologiske poeng. Fortelle hva som gir takknemlighet – eller dårlig samvittighet for den saks skyld – uten å utlede dogmer av det.

Man kunne risikere å gjøre den oppdagelsen som noen har gjort allerede: De på den motsatte fløyen er ikke mindre ærlige, oppriktige eller fromme kristne. Noen selvsagt, men ikke flere enn på ens egen fløy.

Det er et godt sted å begynne. Forståelsen kunne kommet etter hvert:

Man risikerer å kunne si: Jeg er fortsatt ikke enig med deg, men nå forstår jeg hvorfor du mener det.

Følg oss på Facebook og Twitter!

En ny dynamikk

Og så kunne man gått løs på de vanskelige spørsmålene: Hvor radikal kan man bli før man kommer på kant med selve den kristne bekjennelsen? Er det ingen grenser? Hvor konservativ kan man bli før man er over i sekterisme?

For ikke å snakke om det store, vanskelige spørsmålet som alt tilsynelatende koker ned til: bibelsynet.

Den vekkelseskristne opplever at radikaleren ikke er forpliktet på Guds ord. Radikaleren opplever at den konservative selv leser Skriften med fortolkningens briller, men uten å innrømme det.

Det finnes spørsmål som kunne gitt denne samtalen en helt ny dynamikk. Man må bare finne dem. Noen må invitere til dialog om dem. Det finnes byggemateriale til nye broer.

Er det noe Den norske kirke trenger nå, er det broer.

Likte du artikkelen? Følg kommentator Alf Gjøsund på Facebook.

Les mer om mer disse temaene:

Alf Gjøsund

Alf Gjøsund

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Meninger