«Hvorfor har det ikke vært noen store kvinnelige kunstnere?»
Spørsmålet ble stilt av kunsthistoriker Linda Nochlin i 1970. Hun retter blikket bakover i historien og finner ingen kvinnelig Picasso eller Michelangelo.
Spørsmålet er aktuelt også i dag. Nochlins utgangspunkt er nemlig de ideene og strukturene som har styrt samfunnet vårt. Det har, for å si det enkelt, vært den hvite mannens verden. Kvinner har blitt holdt utenfor det gode selskap. Myter om kjønn og om kunst har gitt oss følgende, innforståtte svar: «Kvinner mangler evne til storhet».
Ny interesse
Interessen for den svenske maleren Hilma af Klint (1862-1944) har skutt fart den siste tiden. Det skyldes ikke minst den brede utstillingen om henne, Abstraksjonens pionér, som nå vises på Henie Onstad Kunstsenter. Bak stor kunst ligger utdanning, tidkrevende utforsking og skarp konsentrasjon, fremhever Nochlin. Hilma af Klint hadde alt dette.
Hilma af Klint var et menneske av sin tid, en brytningstid. Hun gikk dypt inn i de oppdagelsene som ble gjort ved starten av det 20. århundret. Hun søkte i mystikken, i det som lå utenfor det synlige. Orienterte seg i teosofi og antroposofi. Alt dette gjenspeiler seg, til gangs, i kunsten hennes.
Banebrytende
Hun var også forut for sin tid. Hun utviklet et eget, abstrakt bildespråk før kunstnere som Malevich og Kandinsky. Men disse mystiske bildene, som vi i dag anser som banebrytende, stilte hun aldri ut. Hun bestemte at de ikke skulle vises frem før 20 år etter hennes død. Hvorfor? Museet peker på at hun ikke trodde bildene ville bli forstått i samtiden. Morgenbladets anmelder Oda Bhar spør på sin side om hun ikke faktisk kunne fått stempel som pioner, dersom hun bare hadde avslørt hva hun holdt på med.
Eksklusiv
Hilma af Klint hører til en eksklusiv gruppe høyt anerkjente kvinnelige kunstnere, dersom vi ser bakover i historien. I dag er mange av våre fremste kunstnere kvinner. Minst like mange kvinner som menn velger å bli kunstnere. Likevel: Tre av fire i de viktigste, kommersielle galleriene i Norge er menn, skrev Klassekampen for ett år siden. Det er altså ingen grunn til ikke å stadig stille spørsmål ved hvorfor verden er som den er.