Humanetikernes kortslutning

Det er ikke rart humanetikerne er sure på Knut Arild Hareide. Det eneste de gjør er å markere en prinsipielt begrunnet motstand mot religionsutøvelse i skoletiden. Så får de i fleisen at de har en «agenda om å ta religion vekk fra vårt samfunn».

Human-Etisk Forbunds (HEFs) bidrag i samfunnsdebatten dokumenterer det motsatte. De ønsker et religionsåpent samfunn, men ikke at utøvelsen av religion skal være en offentlig oppgave.

Deres iherdige forsvar er til liten nytte. Hareide vet hva han gjør når han bruker utestemmen i spørsmålet om skolegudstjenester. Statsminister Solberg vet hva hun gjør når hun støtter ham.

Få nordmenn deler nemlig humanetikernes sterke engasjement mot slike gudstjenester. Både debatten og spørreundersøkelser gir signaler om dette.

Så hvorfor har ikke HEF det norske folket på sin side? Antakelig fordi dette folket – som er et av verdens mest sekulære – ikke er enig i premisset deres: At det å være med på en skolegudstjeneste nødvendigvis er aktiv ­religionsutøvelse.

I så fall er det folket som har rett. HEF har misforstått hva kirken legger i gudstjenester.

DIDRIK SØDERLIND: «Feir julegudstjeneste av hjertens lyst, men ikke i skoletiden»

Definisjon

Hva er en gudstjeneste? Jo, det er «stedet der de kristne blir synlig som en menighet; et fellesskap av mennesker som deler troen på Gud, og Jesu Kristi oppstandelse.»

Sitatet er hentet fra Den norske kirkes nettsted.

– Der ser dere! sier forbundet, og bruker det hyppig i sin argumentasjon mot skolegudstjenester.

Det er en logisk kortslutning. For selv om gudstjenesten er «stedet der de kristne blir synlig som menighet», er det ikke dermed sagt at alle som er til stede nødvendigvis er en del av denne menigheten.

Skulle vi fulgt forbundets ­logikk måtte kong Haakon ment at alle som lyttet på hans radiotaler fra London, var nordmenn, siden han innledet talene med «kjære landsmenn». Det mente han selvsagt ikke.

LES MER: – Når ble det greit at unger på ti år bærer en kiste?

Ikke alle tror

Når presten sier «kjære menighet», så vet hun at den egentlige menigheten består av dem som tror på Kristus. Bare Gud vet hvem dette er. Selv tar hun ikke stilling til hvem som er deltakere og hvem som eventuelt er observatører.

I dag sitter dette i ryggmargen på de fleste prester. Derfor er det få historier i omløp om prester som presser eller manipulerer skoleelever til å tilbe Gud.

Derimot bør det være en viktig del av elevenes utdanning å bli fortrolig med rollen som observatør. I noen skolegudstjenester vil mange av elevene være ­observatører.

For disse er besøket en ekskursjon som viser en viktig side av norsk kulturtradisjon.

TRYGVE JORDHEIM: «Det vekker oppsikt når biskopen forklarer hva en gudstjeneste er. Det må kirken ta litt av skylda for selv»

Hva med forkynnelsen?

En gudstjeneste er da forkynnelse. Skal barn utsettes for dette i skoletiden?

Grensedragningen mot forkynnelse er ikke helt enkel. I ­realiteten er det ikke mulig å lære om religion uten å utsette elever for en slags forkynnelse.

Kirken tror for eksempel at fortellingene om Jesus har den egenskapen at de kan skape tro. De mister ikke denne egenskapen om de står i en lærebok.

Hver gang en lærer informerer om det saklige innholdet i kristendommen, utsettes altså elevene for denne «forkynnelsen». Utsagnet «kristne tror Jesus sto opp fra de døde påskemorgen» fra RLE-boken vil alltid være en gjenfortelling av det kristne vitnesbyrdet.

Slik vil det være med all ideologi, også livssynshumanisme. Bak enhver saklig innføring i ideologiens innhold ligger en utfordring til å ta stilling til det samme innholdet.

Derfor er de fleste enige om at grensen for forkynnelse går ved om læreren som klassens autoritetsperson sier at «dette er sant». Ordningen med skole-­gudstjenester impliserer ikke dette. Tvert imot skal og bør det være et klart skille mellom prestens og lærerens roller.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Reelle premisser

HEF kunne fått større gjennomslag for sin innsats mot skolegudstjenester dersom de hadde diskutert ordningen på reelle premisser. Det er uakseptabelt om elevers meldinger om fritak blir møtt med motvilje fra skolen. Dersom de presses til delta i religiøse ­ritualer, slik HEF skriver på sine nett-
steder, er dette også svært kritikkverdig.

I alle samfunn står majoriteten i fare for å diskriminere minoriteter. Derfor er det en klok kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum som kommer HEF i møte i gårsdagens kronikk i Vårt Land. Samtidig gjør hun det uten å akseptere deres forståelse av hva en skolegudstjeneste er. Det er også klokt.

[ Følg kommentator Alf Gjøsund på Facebook. ]