I dag offentliggjøres boka til Knut Arild Hareides politiske rådgiver Emil André Erstad. Boka har tittelen Hareides fall. Trettiseks dager som endra norsk politikk. Erstad skriver seg gjennom hele historien fra sitt ståsted. Boka er svært subjektiv. Noen vil mene for subjektiv. Det er like mye Erstads egen kamp som Knut Arild Hareides. Sam­tidig gir den seg ikke ut for å være noe annet. Erstad innrømmer at han er bitter.

Likevel kaster boka lys over flere svært interessante deler av prosessen. Noe av det har hittil vært ukjent.

Særlig kaster han lys over hvor sterkt nestlederne agerte på egen hånd og mot Hareides vilje. Noe av dette aksepterte daværende KrF-leder Knut Arild Hareide. Noe aksepterte han ikke. Nestlederne gjorde uansett som de ville.

Nulltolleransen

Derfor er det desto mer interessant å se hvordan dagens sentrale KrF, under nettopp Kjell Ingolf Ropstad, driver sitt prosjekt ­videre. Ikke minst hvordan den nye general­sekretæren Geir ­Morten Nilsen jobber for å samle ­partiet: «Jeg har nulltolleranse for at vi ikke bygger lag. Det er gift for ­maskineriet.» Uttalelsen er ­hentet fra et innlegg Nilsen har lagt ut på sin Facebook-side. Det er hentet fra en et internt ­seminar.

Helt isolert er det kanskje ikke et oppsiktsvekkende ­utsagn. Hadde han vært sjef i en ­bedrift der folk er ansatt og betalt, ­kunne han sagt dette uten at noen ville reagert. KrF er ­derimot et ­politisk parti bygd på grasrot­engasjement. Egne meninger, syn på strategi og meningsbrytninger er selve livsnerven og mulighet til fornyelse.

Men det som gjør at utsagnet til Nilsen treffer flere så hardt, er at flere i KrF, særlig på «rød side», allerede lenge har opplevd en økende grad av munnkurv og et press i retning av en enhetskultur. KrF-ledelsens svært tydelige meldinger til organisasjonen er at all uenighet tas internt. Utad skal de framstå samlet.

«Vi skal se framover»

Mantraet få måneder etter retningsvalget er at «nå skal vi kun se framover». Det oppleves av ­mange som en gjentagelse av det som skjedde på Rogaland KrFs møte under retningsvalget: ­«Vinneren tar alt.» Også retten til å definere hva en skuffet halvdel av partiet skal få lov å si.

Det er kanskje naturlig at l­edelsen i et splittet parti ­forsøker å samle. Men det kunne vært gjort på mange måter. En ­annen måte å gjøre dette er å vise at den tapende part fortsatt hører til og har gjennomslag i spørsmål som klima og asylpolitikk. Men her har det vært dørgende stille fra partiledelsen. Et eksempel er bompengesaken og i spørsmål om asyl- og innvandrings­politikken. Ropstad har tydelig tonet ned denne delen av KrFs politikk.

Gamle sår

Der boka til ­Erstad kan skape nytt ubehag og ­kanskje bråk, er med en detaljert beskrivelse av det som skjedde før årsmøte i Rogaland KrF. Hadde dette årsmøtet sendt en representativ delegasjon til KrF-landsmøtet, ville ikke Ropstad kunnet gått inn i regjering med Frp.

Ifølge Erstad trenerte Kjell ­Ingolf Ropstad og Olaug Bolle­stad i dagevis utsendelse av ­tydelige retningslinjer i forkant av årsmøtet. Dessuten gjengir boken det Bollestad sa i Rogaland. Hun lot være å gi parti­ledelsens klare anbefaling, men kom i stedet med vage formuleringer. Dermed sikret hun de fire stemmene som var avgjørende på landsmøtet 2. november i fjor.

Det faktum at Ropstad sammen med Erna Solberg la en abort-strategi for å vinne valget, var også avgjørende. Et moment i boken som aldri før har kommet frem, er at Hareide advarte Ropstad mot å gjøre abort-­saken til den ene avgjørende saken for KrFs regjeringsvalg. Særlig­ ­fordi Ropstad ikke kunne v­inne ­kampen om 2c i regjeringen. Men også fordi det kunne ødelegge KrFs gjennomslag i livsvernspørsmål langt fram i tid.

At Ropstad har valgt å endre KrFs abortprofil på egen hånd, mot Hareides sterke anbefalinger, vil mange i KrF oppleve svært krevende.

Paradoksalt

Når man ­leser hvor egenrådige de to nest­lederne valgte å være, er det et paradoks med den nye «lojalitets­linja». For det var nettopp åpenhetskulturen som Knut Arild Hareide sto for, som ga de to tidligere nestlederne og halve partiet rom og mulighet til å si hva de mente. Men ikke bare det: De to gikk lenger enn det som er vanlig i et politisk parti.

Dette gjør at mange av de som tapte sidevalget nå kjenner at det nye «lojalitetskravet» både er urimelig og utidig.

Lært av «Hareides feil»

­Kanskje har partileder Ropstad, nestleder Bollestad og den nye generalsekretæren Geir ­Morten Nilsen lært av Hareides feil. Kanskje forstår de at dersom demokratiet er like romslig som ­under Hareide, kan «nye opprørere» gå i deres egne fotspor og ­vinne framtidige seiere i ­partiet. ­Kanskje ser de ­behovet for å trekke stigen opp etter seg, for å slippe flere kamper om ­partiets sjel i tiden som kommer.

Sorg etter tapet

Men det er ikke sikkert de forstår hvor hardt et slikt krav om «lojalitet til retningsvalget» oppleves. At mange som tapte retnings­valget, opp­lever et regjeringssam­arbeid som et tydelig brudd på en velger­kontrakt. For svært ­mange KrF-ere framstår det å sitte i ­regjering med Frp fremdeles som en umulighet. Flere sørger, og ikke alle greier «å se fremover» med det første. ­Enkelte opplever at de ­tidligere «røde» som sitter i posisjon, er «blitt presset på plass», og ikke lenger er i stand til å bidra til å samle partiet.

På sikt kan dette føre til en ­organisasjon der ubehag, sorg over tap og opplevelse av munnkurv gir en situasjon lik den vi nå ser i Venstre. Der tap av en politisk drøm gir seg uttrykk i lederstrid, lokallag som gir opp og en forvirring.

Dersom Ropstad, Bollestad og Nilsen skal lykkes med sitt ­prosjekt, må de forstå hvor tungt dette sidevalget har vært for ­store deler av partiet. De må slutte å gi noen inntrykk av at de ikke er «lojale». Og de må ­slutte å si at kritikk ikke skal tas i ­offentlighet, men kun internt. For å bruke Nilsens ord: Slike lojalitets­krav er gift for et demokratisk grasrotparti. Kanskje må de tåle mer av det Hareide tålte, nemlig motstand i åpent lende.

I et lite parti er det nettopp ­entusiasme som kan skape vekst. Det kan hverken trues ­eller ­presses fram.

LES MER: KrF-lederne kjenner seg ikke igjen