Hjertet –
en løgner?

Ja», svarer den kontroversielle, franske filosofen Pascal Bruckner. Det vil si «nei» – ikke avlyse, men balansere ut, «sikre» det slik at ikke havari­utsatte barnet må betale regningen for mors og fars vilkårlige omgang med egne drifter,­ lidenskaper og rødtdampende følelser.­ Altså å gi fornuften ­såpass plass så kjærligheten kan blomstre.

Det blåser ofte rundt Bruckner. Han refser, og han refser dem som liker minst å bli refset: 68-generasjonen og dens uansvarlighet, som vi nå betaler dyrt for. Han refser Frankrike som han mener skusler vekk og bytter bort europeisk identitet og nesegrus jubler for alt som er multikulturelt. Han tror bare ikke på det, han ser at ting krakelerer i kjølvannet. Han tar ansvarsekteskapet i forsvar i et land og en kultur hvor friheten dyrkes grenseløst. Han sier kort og godt de «feil» tingene.

LES DENNE KJÆRLIGHETSHISTORIEN: Karin (78) og Per (78) møttes i en sliten gymsal

Gode dager

Sånn sett er det mer enn interessant å følge ham i den lille boken/pamfletten Har kjærlighetsekteskapet mislyktes? – nettopp utgitt av Vidarforlaget. «Våre parforhold dør ikke av egoisme eller materialisme, men av et fatalt heltemot og for store tanker om seg selv», skriver han: Vi tror blindt på hjertets og den (omskiftelige) kjærlighetens vurderingskraft, vi tror oss til død og splittelse på at vielsesordene «i gode og onde dager» like godt kan skiftes ut med «i gode dager, ellers kan det være det samme.» Ruinene ligger i det oppblåste kjærlighetsekteskapets kjølvann. Mener han. Han vil ikke på noe vis tilbake til fortidens tvangsekteskap, men fornuftsekteskapet er det tid for å blåse støv av. For de fleste dagene er ikke glødende.

LES MER: Har familien gått ut på dato?

Lever og tåler

Det er noe med tiden, vi tror livet skal leves i en evig sprudlende frihet, hvis ikke er det ikke noe verd. Men denne friheten er kommet bakpå oss. For idealene vi setter opp for våre blinde kjærlighetsekteskap er over evne, de setter standarder som ingen når opp til. Vi havarerer heller, hver dag opplever mange det. Her kommer fornuftsekteskapet inn – en i prinsippet livslang forbindelse som lever og tåler fordi følelsene og lidenskapene «kontrolleres» av fornuft, og fornuften mykes opp med kjærlighet. «Det er ­muligens dette som er den fatale ligningen­ i vår epoke: En krysning av overfladiskhet og kravstorhet. Vi er troløse fordi vi har en forkjærlighet for det absolutte, fordi vi forventer alt av kjærligheten, som er blitt den vestlige formens for frelse», skriver Bruckner.

LES MER: Stadig færre gifter seg i kirken

Fritt

Kjærlighetsekteskapet er Bruckners uttrykk, han vil temme­ det. På våre og Europas­ vegne. Ulykken er et iboende ­ønske om å normalisere det eksep­sjonelle, gjøre det til en regel, å ville forvandle båndet­ mellom to mennesker til en verdi over alle verdier, en slags morali­tetens gullstandard. Denne fadesen har vært utprøvd av mennesker gjennom alle tider – enten er det religion, det er samvær i forsamlinger, det kan være hele nasjoners ærgjerrighet på de blankpussede idealenes vegne. Vi kjenner lusa på gangen, det går galt. Hvorfor skulle ikke ideal­ekteskapet med sine uendelige behov for fritt fotfeste og ustanselig lykkejag havarere? For alle dager er ikke lykke. Det vet fornuftsekteskapet. Og lever godt med det.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Sandgrunn

«Det å bygge et forhold ved utelukkende å basere seg på hjertet, er å bygge på sandgrunn. Den intense galskapen som skaper bånd mellom to personer i begynnelsen av et forhold kan ikke fortsette, den må forvandles til andre bånd som ikke er mindre aktverdige – fortrolighet, det ømme og det tillitsfulle vennskapet. Man må både foredle den heftige pasjonen og gi glød til det kalde fellesboet. Man må sette opp flere støtter omkring parforholdet i stedet for å innskrenke det til lidenskapens brennhete puls», er Bruckners medisin: «Nå handler det om å skape et parforhold som kan overskride kjærlighetens grenser, vokse seg kloke sammen, sørge for overleveringen generasjonene i mellom, ta vare på partnerskapet i vennskaplig ­toleranse og gjensidig respekt.» Ikke noe nytt. Men nytt nok i en jaget og utro tidsalder.

LES MER: Den helstøpte mannen hennes var utro

Søtt liv

Så er «den gylne middelveg» ordet. I dette tilfellet bygd på overbærenhet og finfølelse, tilgivelse for våre respektive svakheter og viljen til ikke å såre dem man er glad i og heller takke for at de finnes. Det kaller Pascal Bruckner «det søte livet».

[ Er du enig med Olav Egil Aune? Bli med i debatten! ]