Herland mot røkla

Den sekulære pressen ler av henne, de teologisk radikale rister på hodet. Hun får sjelden innpass i NRKs og TV2s debatter. Selv den etablerte bedehus­bevegelsen, som i starten var sterkt fascinert av denne 
fritt­alende opprøreren, har vendt henne­ ryggen. Men Hanne­ ­Nabintu Herland nekter å la seg kneble. Hun er forvist til Oslo Symposium og TV Visjon 
Norge, men tar de plattformene hun får.

Heldigvis er ikke alle like opptatt av bare å snakke med de etablerte og ansette. Den norske kirkes mest profilerte biskop, Tor Berger Jørgensen, har den flatterende egenskapen å ta folk på alvor, enten han møter kong Salomo eller Jørgen Hattemaker. Denne våren har ­Nabintu Herland vært hans viktigste ­debattmotstander. Innleggene ligger på Verdidebatt.no og er blitt presentert i bearbeidet versjon i Vårt Lands papirutgave. Både i og mellom linjene får vi et interessant bilde av fenomenet Nabintu Herland og det paradokset at hun fortsatt er elsket av de aller mest konservative miljøene i kristennorge.

LES OGSÅ: Motpolar blir brevvener

Sterke ord

Det begynner med skyttergravskrig. Herland fyrer løs mot sekularismen, feminismen og debattens kår i Norge. Ordene er så sterke at lesere med svake nerver anbefales å fordele avsnittene over flere porsjoner. Ikke minst får Den norske kirkes biskoper gjennomgå. De er «feige» og «mer eller mindre ateistiske arbeidsgiveres» lydige redskaper. Årsaken er at de er opptatt av å «beholde sine privilegier».

Biskop Jørgensen reagerer. Han vil ha seg frabedt at hun antyder så billige motiver for sin embetsutøvelse. Og så starter en interessant diskusjon på flere plan. Herland fyrer løs, ­biskopen svarer, vennlig, saklig, og tålmodig. Han forsvarer sitt eget ståsted, han ber henne utdype sitt, og sakte men sikkert demper Nabintu Herland språket noe og gir et klarere bilde av hva hun egentlig mener.

For å rydde bort en utbredt misforståelse: Hanne Nabintu Herland er ingen kristenkonservativ. Saklig sett er det ingen grunn til at hun skal plasseres i denne båsen. Hun mener de homofile er utsatt for en «knallhard, uheldig og stigmatiserende» kategorisering i mediene. Hun mener det bør være rom blant kristne for forskjellige oppfatninger om homofilt samliv. Hun er altså grunnleggende liberal, i motsetning til de konservative kristne som fastholder at kirken bare kan romme ett syn.

Når hun blir bedt om å presisere kritikken av kirken, går hun like hardt ut mot de konservative. De har «samlet seg på bedehuset» i «lukkede menighetsmiljøer­» og er «en del av den samme egoistisk materialistiske utviklingen» som ellers i samfunnet. Ikke minst har de «strenge innskrenkninger med bud og regler som er av kristen-kulturell art», og unge troende «kues inn i en kunstig snillhetsform». Lesere som selv har tatt et kraftig oppgjør med sin kristne oppvekst kan nikke gjenkjennende til hennes beskrivelse av «nervøst blodfattige og uselvstendige kristne som skvetter 
til side straks man hører et banneord».

Og når Tor Berger Jørgensen bruker tid på å forklare sitt ståsted, kvitterer hun ham ut ved å gi ham sin hyllest og respekt. Vi snakker om en biskop som ikke ville sluppet over dørterskelen til særlig mange av landets bedehus.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Tar igjen

Det store spørsmålet er hvorfor Nabintu Herland selv er så elsket i de mest konservative miljøene. Hvorfor jubler deltakerne på Oslo Symposium over hennes taler når hun langt på vei er en kritiker av det de står for?

Først og fremst fordi de trenger en som protesterer for dem. De føler med hele seg at samfunnsutviklingen er negativ, noen blir mer og mer fiendtlig innstilt til dem. Da er ikke detaljene i Herlands meningsinnhold så avgjørende, men at hun protesterer. Hun bruker mange av deres egne ord, og fyrer løs. De opplever at hun gjør det med en retorisk og intellektuell styrke som de selv ikke har. Hun tar igjen på vegne av dem.

Like interessant er spørsmålet om hvorfor Nabintu Herland selv bruker så sterke ord og negative karakteristikker av alt og alle. Svaret ligger mellom linjene, og noen ganger tydelig uttalt i hennes egne tekster: I hennes verden er samfunnet blitt en fiende. Det er intolerant. Motstanderne av «det antireligiøse samfunn» forsøkes kneblet. Man utsettes for en «stadig mer kynisk mobbekultur med latterliggjøring og hets», ja vi snakker om «ren forfølgelse».

Sett med Herlands øyne, er det nettopp dette hun utsettes for. Da er det ikke så rart at ordene blir litt voldsomme.