Godt, men sent

Da journalist Bjørn Westlie i 1986 skrev kritiske artikler om Norsk misjon blant hjemløse, skrev Vårt Land om løgnaktige beskyldninger mot en kristen organisasjon. Denne forsvarsmekanismen holdt lenge stand i kirken. Først i år 2000 ba Kirkemøtet om unnskyldning, og det tok altså ytterligere 15 år før arvtakerne til hjemløsemisjonen kom med sin unnskyldning.

Samfunnets menneskesyn

Det var ikke kirken eller hjemløsemisjonen som gikk i bresjen for tvangspolitikken mot taterne. Det var samfunnets generelle syn på de reisende som slo gjennom. Ledende vitenskapsfolk og radikale politikere var med på å fremme et menneskesyn som man skulle tro var forbeholdt helt andre ideologier. Ja, selv etter at krigen burde ha gjort slikt umulig, satte samfunnet inn en kampanje for å sterilisere folk som man mente ikke burde få formere seg.

LES OGSÅ: – Jeg har hørt dette mange ganger før, sier Elias Akselsen

Forlenget arm

Men kirken markerte altså ikke noen front mot dette menneskesynet når det gjaldt taterne. I stedet stilte en kristen organisasjon opp – den var slett ikke i ytterkant av det norske kirkebildet – for å gjennomføre statens politikk. Norsk misjon blant hjemløse var statens forlengede arm, og det var den som stort utførte de tvangstiltakene som staten ønsket.

De som startet misjonen, gjorde det fordi de hadde et hjerte for taterne. Intensjonene var de beste, men de ble ødelagt av at de prøvde å hjelpe ut fra majoritetssamfunnets syn på minoriteten. De reisende måtte frelses fra sin livsstil, sin kultur og sin familiesammenheng. Mange av dem ble frelst gjennom taternes egen vekkelsesbevegelse, men samtidig ble de såret av uforstanden og overgrepene de møtte fra kirkens folk.

LES MER: Beklager overgrep mot taterne

Følg oss på Facebook og Twitter!

Noe å lære

Det har dessverre vært viktigere å beskytte omdømmet til kirken og ikke såre følelsene til de som mente de gjorde sitt beste, enn å gi oppreisning til de som ble rammet. Unnskyldningen kommer slik sett altfor sent. Men vi håper likevel ikke det er for sent.

Og så bør vi ta med denne lærdommen i møte med romanifolkets slektninger, romfolket. De holdningene som avsløres gjennom taternes historie, bør være et kritisk korrektiv til hvordan vi forholder oss til denne minoriteten. Denne gangen må kirken se det som sin oppgave å ta vare på et kristent menneskesyn i møte med de som framstår som annerledes.