Gå, for all del gå!

Vi bor i en løpetid (ikke misforstå!), vi løper og løper. Løper hverandre nærmest ned. Det slo meg i helga, jeg var ute på en sterkt «trafikkert» skogsti, løpende og oss gående var som en sverm i motlyset. Det er fint. Men det slo meg, hvorfor ser så mange av de som løper så pisket ut, nesten lidende, i hvert fall irritable og irriterte, når de brøyter seg frem mellom folk som er i veien, de som tviholder på sitt vandringstempo, går litt ujevnt og skjødesløst, siden det som er å se er like viktig som det å gå. Bli ett med.

Gjøre rikere

Den mest berømte av all verdens vandrere, den amerikanske naturfilosofen og frisksporteren David Henry Thoreau (1817 - 1862), han med Walden – livet i skogene, sa at «man går ikke for å bli frisk eller komme i god form, men for å gjøre tilværelsen rikere og mer spennende. Og for dermed å utvikle vesentlige innsikter om den posisjon vi har innenfor det store samspillet i naturen». Thoreau er alle naturentusiasters helt. Er det noe her? – noe den som løper til og fra og i ring ikke helt får med seg?

Til bruk

Det kommer stadig bøker om å løpe, færre om å gå. Men de finnes, Thomas Bernhards maniske Gå (Bokvennen forlag) er av de artigste, ellers skrev Finn Tveito en utmerket en for noen år siden: Det vandrende mennesket (Novus forlag, 2010). Thoreau er nevnt (Pax forlag). Nå drar jeg fram den nyeste, Gå! En filosofisk fodrejse av den franske filosofen Frédéric Gros (Kristeligt Dagblad, 2015 – dansk), den var brukendes da jeg kom hjem, denne søndagen.

Fylles til randen

«Hurtighetens illusjon består i å tro at man vinner tid», leser jeg i Gros' entusiastiske bok: «Gjør man tingene på to timer i stedet for tre, vinner man en time. Men det er likevel en abstrakt beregning: Man oppfører seg som om hver enkelt time på dagen er en absolutt ensartet time på et mekanisk ur. Men det er den ikke. Hastverk og hurtighet får tiden til å akselerere og gå hurtigere, når man «skynder seg» i to timer avkorter man dagen. Hvert øyeblikk blir sønderrevet fordi det oppdeles, fylles til randen, man stabler et fjell av ting opp i løpet av en time.» Og han legger til: «Dager hvor man vandrer langsomt avsted er meget lange, de lar oss leve lengre, fordi vi har latt hver time, hvert minutt, hvert sekund ånde fritt, blitt dypere ... vandringsmannens/vandringskvinnens hemmelighet er han/hun langsomt blir dradd inn i landskapet, man blir fortrolig med det.» Som et vennskap, så også i naturen – du må gi den tid, ikke ruse forbi. Det må trenge inn i kroppen.

Såre evigheten

Gros er filosof og vandrer, han henter inspirasjon hos sine, medvandrende filosofer og diktere: Nietzsche, Rimbaud, Rousseau, Thoreau, Nerval, Kant, Kierkegaard og Gandhi. De var pasjonerte. De visste hvorfor det var bedre å gå enn å løpe. Rousseau mente at «han kun for alvor kan tenke, komponere, skape, la seg inspirere, når han vandrer. Det bare syn av et skrivebord og en lenestol er nok til å gi meg kvalme og ta motet fra meg».

Gros er smittende og entusiastisk, ikke propagandist - bare en som med god penn og mykt sinn vil finne ord for det han opplever. Og som han opplever inderlig. Jeg er helt med når han siterer Thoreau: «Man kan ikke slå tiden i hjel uten samtidig å såre evigheten».

Skynde seg langsomt

Det er mange måter å gå på, mange oppskrifter på tilværelsen. Det siste lar vi ligge, det første tar vi i løs vekt - drive, lunte, liste, promenere, slentre, skride, spankulere, stavre, streife, trave, traske, trippe, vade, vandre og mange, mange andre «travere». Ingen ting nytt. Jeg tenker – det handler om å skynde seg langsomt. Hver og en og jeg har vårt og sitt eget tempo, forserer vi mister vi evnen til å stanse. For, for eksempel, å erkjenne at det er høyt til loftet i Guds natur. Og at barnet er den beste læremester, alt tar tiden det trenger. Det er selvfølgelig, men samfunnet, vi, vår egen tid har tatt seg andre luner.

Smil til vandreren på din vei, han/hun tar seg rimelig sikkert tid til å nikke tilbake.