Fredriksen-gaven kan starte en større samtale

Da Trine Skei Grande (V) skulle kommentere debatten rundt Nasjonalmuseets samarbeid med Fredriksen-søstrene på Dagsnytt 18 2. juli ristet hun på hodet og smilte oppgitt av kommentatorenes kritikk. Hver gang rike samlere prøver å gi noe til fellesskapet «får de kjeft og blir mistrodd,» hevdet hun.

Vi bør heller ha tillit til at deres motiver er rene, for ellers vil den verdifulle kunsten muligens havne i utlandet, fortsatte hun. Vi må bare ta imot!

Flere synsvinkler

Det er oppsiktsvekkende at Grande tillater seg en så lettbent avvisning av andre synspunkter. Hoderystingen er bekymringsverdig, særlig fordi en kultur– og likestillingsminister, mer enn andre, bør være opptatt av nyanser i debatter rundt et så viktig anliggende som hvordan det nye Nasjonalmuseet forvalter sin samling.

LES OGSÅ: Ikke la de rike bestemme over kunsten

Nasjonalmuseets direktør Karin Hindsbo tar heller ikke innover seg andres innspill i debatten godt nok. Hun gjentar hvor «høy internasjonal standard» det er på verkene som Fredriksen-samlingen bringer i hus fremfor å fortsette diskusjonen kritikerne setter i gang. Begge bør ønske bredden av synsvinkler velkommen, for en slik samtale kan bidra til at Nasjonalmuseet kan korrigere kursen underveis og ha et sikrere beslutningsgrunnlag for videre forhandlinger med samlere fremover.

Samlernes definisjonsmakt

Som flere debattanter har bemerket, har også private samlere fått større definisjonsmakt de siste 15-20 årene. I rapporten Å samla kunst (Kulturrådet, 2019) skriver Jorunn Veiteberg at «eit aktuelt spørsmål er difor om det i dag er desse privatsamlarane som er blitt premissleverandørar for historieskrivinga». Om pengesterke skal få spesialavtaler om bruk av fellesskapets ressurser og plattformer, vil de dominere hva kultur er og hva slags verdi den har. Vi må derfor ha en samtale om hvorfor kunst er viktig som har et bredere nedslagsfelt enn penger og etablert kanon.

LES OGSÅ: Rike familier har satt dype spor i kunsthistorien

For meg har kunst verdi fordi det hjelper oss med å forstå oss selv og verden rundt oss, ikke fordi de skal lappe sammen manglende kronologi i en samling eller fordi auksjonshus setter svimlende prislapper på den. Jeg mener vi bør høyne ambisjonsnivået og bruke samtalen om Fredriksen-debatten som stepping stone for å tenke rundt anliggender som stikker dypere, nemlig hva Nasjonalmuseet skal være og hva slags begrep om kunst som tjener flest. Da trenger vi en balanse mellom givers og fellesskapets interesser og ikke et ensidig fokus på at giveri/donasjon er fantastisk.

Kjøp samtidskunst

Fellesskapet er tjent med et museum som evner å sette historien og kanon i forbindelse med en samtid. Det kan de gjøre ved å satse på kunstnere som ikke er så etablerte, som ikke enda samlere har satt sine øyne på. Det kan de gjøre ved å sette en standard, komme med påstander, lage utstillinger om hva som er betyr noe for mennesker som lever nå. Inn i denne miksen vil en diskusjon av kunstens verdi for mennesker som lever nå ha en naturlig plass. Jeg vet at museet har invitert kunstnere land og strand rundt til å sende inn verker til samlingen – og er spent på resultatet.

Slike satsninger betyr ikke at museer skal avvise private donasjoner og deponeringer, absolutt ikke, men at de i større grad bør sette premisser som sikrer at norsk samtidskunst og verdidiskusjoner som har bredere nedslagsfelt, kan bli en del av avtalene med eksterne aktører og museets øvrige identitet. Kanskje man kunne funnet arrangement hvor giveren med donasjoner og deponeringer også tilførte innkjøpsbudsjettene noen prosenter av gavens totale verdi øremerket norsk kunst? Du får mye for pengene om du vil handle norsk samtidskunst.

Om giverglade samlere virkelig er så veldedig innstilt som Grande og Hindsbo later til å tro, burde det ikke være så vanskelig å overbevise dem om verdien av dette. Det kan til og med være med å øke verdien på giverens egen samling.