Fotballfellen

Forsiktig med hva du ­ønsker deg; du kan få det», heter det i et ordtak.

Jeg tenkte på dette mens jeg leste boken til Claus Lundekvam, spilleren som realiserte guttedrømmen og fikk over 400 kamper for engelske Southampton og 40 landskamper for Norge.

Men for Claus ble suksessen kostbar. På tampen av karrieren var dette hans egenmelding: «Alkoholiker, narkoman, sexavhengig, suicidal, løgner, rasshøl».

Gjennom boken «En kamp til» har Lundekvam gitt et nødvendig innblikk i ukulturen som hersker blant mange av våre beste menn, som de kalles. Han ­beskriver landskamper hvor flere av spillerne konkurrerte i sex og fyll.

LES OGSÅ: «Mini» ber ikke om tilgivelse

Lundekvam er fortvilet over at Fotballforbundet prøver å feie disse tingene under teppet i stedet for å ta et oppgjør med det. Lederne vet om det, sier han, men de er mer opptatt av å late som om livsstilen er på lag med sponsoren Bama.

Den nye Messi

Etter 15 likegyldige år for norsk herrefotball, koker det igjen rundt landslaget. I 75 minutter ledet vi vår kvalifiseringsgruppe da vi hadde 1-0 mot Italia tirsdag kveld.

Til slutt tok flaksen slutt, og Italia vant fortjent.

Men Norge har fortsatt en 50-50 sjanse til å gå til EM via to kvalifiseringskamper mot land som Sverige eller Ungarn.

Mediekjøret rundt landslaget har atter antatt drilloske dimensjoner. Navn som Alexander Tettey og Alexander Søderlund blir gjenkjent på Karl Johan, selv om det er langt fram til berømmelsen til karer som Erik Mykland og Jostein Flo.

Ikke for det: Den 16 år gamle reserven Martin Ødegaard har vel allerede en kjendisstatus her hjemme på nivå med Justin Bieber. Ma­nge har vært bekymret for om unggutten har rygg til å bære alle forventningene.

Det kan ikke være enkelt å få sove om kvelden når journalister og publikum tror at du skal bli den nye Messi.

Den følelsen

Claus Lundekvam var 17 år da guttedrømmen hans gikk i oppfyllelse: Han skrev under for Brann. Han følte at hele Bergen lå for føttene hans – en følelse som forsterket seg da han fikk proffkontrakt i England.

Her tjente han 20 millioner kroner i året og 40.000 gale tilhengere møtte hver uke opp for å se ham spille.

Ingen ting kunne måle seg med den følelsen. Det nærmeste han kom dette kicket, var når han brukte kokain, forteller Lundekvam.

Det raknet ordentlig først da fotballkarrieren var over. Men også underveis var han både rusmisbruker og spilleavhengig.

LES OGSÅ: Unge asylsøkere nektes å spille fotballkamper

Det er knapt til å forstå for dem som leser boken at han klarte å prestere på toppnivå når han levde slik som han gjorde.

Og Lundekvam var slett ikke alene. Festekulturen var utbredt.

Derfor er det ikke til å undres over at livene til mange av fotballens største stjerner har raknet fullstendig. Fra England kjenner vi skjebnene til vidunderbarna George Best og Paul Gascoigne, spillere som var elsket av sin samtid, men som ikke taklet dyrkingen.

De endte som alkoholikere.

Jeg kan ikke tenke meg at dagens toppspillere får sluntre unna ustraffet slik Claus Lundekvam fikk

– Lars Gilberg, kommentator

Arsenals forsvarsklippe Tony Adams var også alkoholiker mens han spilte. Han har brukt sine egne erfaringer til å starte­ «Sporting Chance Clinic» sammen med Pete Townsend fra The Who, selv en tørrlagt alkoholiker.

Klinikken til Adams er en av mange stoppesteder Lundekvam har besøkt i sitt forsøk på å komme ut av avhengigheten de siste årene.

Lettere for jenter?

De ­destruktive handlingsmønstrene­ er kjent også fra norsk fotball. Målkongene Odd Iversen og Pål Jacobsen fikk begge alkoholproblemer da de la opp. Ørjan Hopen og Jesper Mathiesen har begge stått fram som spillavhengige.

Disse sympatiske spillerne skal ha ros for at de åpent har gitt ansikt til de problemene som følger i kjølvannet av følgende kombo: Suksess på banen, mye penger mellom hendene, ung alder, dårlig nettverk og altfor mye fritid.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Jeg tror mange klubber har tatt tak i spillernes livsstil de siste årene. Jeg kan ikke tenke meg at dagens toppspillere får sluntre unna ustraffet slik Claus Lundekvam fikk, da han sommeren 98 ikke løp en eneste meter på de seks ukene han skulle drive egentrening om sommeren!

Fra utsiden virker det som om landslagssjef Per Mathias Høgmos prosjekt handler om å ­endre holdninger. Noe annet ville nok vært rart for en mann som har tatt olympisk gull i fotball for Norge.

Den gang trente han kvinnelandslaget – og det er ingen hemmelighet at det er en helt annen seriøsitet både i treningsarbeid og holdninger blant jentene.

Kanskje er det lettere å ha gode holdninger når man ikke tjener millioner i måneden og hylles av titusenvis av tilskuere hver helg?