Fort gjort 
å glemme

«Opprørende forbrytelse begått av neger mot to hvite kvinner i New York.»

Nei, det er ikke medlemsbladet til Ku Klux Klan som melder dette i en relativt stor overskrift. Det er avisen Vårt Land, som ifølge initiativtaker Ronald Fangen skulle kjempe for «menneskeverdet, menneskerettighetene og det kristne menneskesynet».

Oppslaget er snart 70 år gammelt. Det er kort tid, min egen foreldregenerasjon er på den alderen.

Fun facts

Vi rister – med god grunn – på hodet av Saudi Arabia som nekter halvparten av befolkningen å kjøre bil. Men hva mente vi selv for 70 år siden? Da uttalte formannen i Sjåførlærernes forbund med den største selvfølgelighet til Dagbladet at «kvinner lærer aldri å rygge».

At dette antakelig ikke ble sett på som et ekstremt standpunkt viser statistikken oss. I praksis var situasjonen nesten som i dagens Saudi-Arabia: Omtrent ingen kvinner tok førerkort på den tiden.

Tirsdag hadde Aftenposten en fun fact-liste over holdningene vi hadde til kvinner i vår nære historie: Selv på 1970-tallet var kvinner ikke fullt ut akseptert i idretten, og så sent som i 2004 ble Anette Sagen nektet å prøve- hoppe i Vikersund fordi hun hadde feil kjønn. Først i 1990 åpnet loven for kvinnelige tron- arvinger.

Og hva holdninger til vold angår: Ikke før 1974 ble det straffbart å voldta sin ektefelle. Så sent som i 2005 slo Høyesterett fast at det var tillatt etter loven å rise barn, noe som førte til en revidering av barneloven så sent som i 2010.

Vår nære historie er proppfull av holdninger egnet til å gjøre oss flaue. Men i stedet for å rødme, rister vi på hodet av kulturer som «befinner seg i middelalderen» hva menneskesyn og utvikling angår.

Tabu

I forrige uke fortalte jeg om min egen barndom, som var preget av oppdragelsesvold. Jeg har aldri fått så mange tilbakemeldinger på noen artikkel. Mange – de fleste «etnisk norske» – fortalte om sine egne rystende opplevelser i barndommen. Det skjedde i Norge, på 60-, 70- og 80-tallet, utført av etnisk norske foreldre, ofte med andre etnisk norske voksne som stilltiende vitner.

Grunnen til at de takket meg, var at de ikke hadde våget å fortelle om dette selv. Ordet som går igjen er «skam». Temaet er fortsatt tabu.

I 2007 gjennomførte NOVA en landsdekkende undersøkelse blant 7.033 avgangselever på videregående skoler. 25 prosent av dem hadde opplevd vold fra en av foreldrene, og i en tredjedel av tilfellene var volden grov.

Det er mange barn som blir slått, det. Og vi snakker så lite om det, at det vekker oppsikt når en hvit middelklassemann (altså meg selv) forteller at det hendte meg.

Det letteste er å snakke om holdningene i såkalte «andre kulturer».

Underrepresentert

Nå vil politikerne dokumentere familievolden i innvandrermiljøer. Den er selvsagt ikke tabu. 82 av 89 som er dømt for vold mot barn i Oslo de siste tre årene, har innvandrerbakgrunn, meldte Aftenposten i helgen.

«Vi er helt avhengig av at moskeer og andre innvandrerorganisasjoner setter dette på dagsorden. Vi får ingen holdningsendring hvis ikke de selv tar tak i denne ukulturen», kommenterer barneminister Solveig Horne.

Går vi noen år tilbake, ville 100 prosent av de dømte vært etnisk norske. Sammenligner vi Aftenpostens ferske undersøkelse med NOVAs forskning, er etnisk norske grovt underrepresentert i antallet domfellelser.

Mona-Iren Hauge ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress tillater seg å gjette om hvorfor så få etnisk norske anmelder: «En forklaring kan være at man finner noe dit man retter blikket. (...) Kan det tenkes at terskelen for å sende bekymringsmelding til barnevernet er lavere når familien har innvandrerbakgrunn?» spør hun.

Det kan dessverre godt tenkes.

Følg kommentator Alf Gjøsund på Facebook.

Gruppetenkning

For 70 år siden skrev vi om «negre» som angrep hvite kvinner. Vi ristet på hodet av kvinner som trodde de kunne kjøre bil.

Nå har vi ikke bare glemt hvordan vi selv var. Vi fortsetter å overse de mørke sidene i vår egen kultur.

Kanskje skyldes noe av glemsomheten den nesten uimotståelige trangen til gruppetenkning. Så fort vi snakker om «vi» og «dem» mobiliseres forsvarsmekanismene, og vi overser bjelken i vårt eget øye.

Vi må gjerne registrere detaljer når vi kartlegger familievold. Men ikke på en måte som ekskluderer noen fra det store «vi». Relevante kategorier kan være økonomi, utdannelse og psykisk helse. Opplevelser i barndommen. Religionstilhørighet med underkategorier. Hvilket forhold vedkommende har til alkohol.

Poenget må være å hjelpe, ikke å opprettholde vår kollektive hukommelsessvikt

Har du tanker og kommentarer til denne teksten? Del dem her!