Forrige uke holdt den ­danske statsministeren Mette Fredriksen pressekonferanse om den økonomiske krisepakken. Da hun la fram de omfattende tiltakene for dansk arbeidsliv, hadde hun med seg både arbeidsgiver- og arbeidstakersida. Begge sider applauderte pakken. Fredriksen hadde gjort hjemmeleksa si godt. Hun hadde forankret tiltakene før de ble lagt fram. Både bedriftssiden og ansattes organisasjoner opplevde at krisepakken traff den alvorlige situasjonen. Fredriksen fikk dessuten skryt av politiske motstandere. Hun framsto derfor med stor ­legitimitet, og hadde lagt et solid grunnlag for dugnad og samhold i en tøff tid for Danmark.

Ingen forankring

Omtrent samtidig la regjeringen Solberg fram sin første krisepakke. Den fikk hverken støtte fra et flertall i Stortinget eller et samlet arbeidsliv. LO klaget derimot på at de ikke hadde blitt involvert i tiltakene for å sikre situasjonen for mange usikre arbeidstakere. LOs fravær i en slik prosess uroer svært mange arbeidstakere.

LES OGSÅ: Intenst drama da andre tok styring med Ernas krisemilliarder

Også opposisjonspartiene, fra Frp til Rødt, klaget over at pakken var for dårlig. Ap-leder ­Jonas Gahr Støre pekte på at tiltakene var for ensidig rettet mot arbeidsgiverne, mens arbeidstakerne blant annet fikk innskrenket lønn i karantenetiden, fra femten til to dager. Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum var svært bekymret for krisepakkens ulike innretninger for næringsdrivende.

Ikke flertall

Men det som kanskje ble mest alvorlig for Solberg-regjeringen, var at det i noen få dager festet seg et inntrykk av at den sittende regjeringen sto uten flertall bak seg i en alvorlig krisetid for landet. Dessuten opplevde mange at regjeringen heller ikke hadde maktet å lage tiltak for hele arbeidslivet, i en kritisk situasjon.

Dette skapte unødig støy og usikkerhet, særlig blant arbeidstakere og mindre nærings-­drivende som fryktet for permitteringer og en sterkt svekket økonomi.

Kanskje handler det manglende forarbeidet om at regjeringen har mistet en rekke erfarne folk den siste tiden. Begge de rutinerte partilederne Siv Jensen og Trine Skei Grande har forsvunnet ut. En rekke andre erfarne statsråder og statssekretærer er også ute. Ikke minst må det ha vært krevende at Grandes dramatiske avgang kom samtidig med at koronakrisen for alvor begynte å ramme landet. På toppen av alt hadde regjeringen Solberg mistet sitt flertall ved Frps exit.

Men nettopp derfor burde Solberg selv ha sørget for rutinerte og sterke folk i sin nærhet, som kunne forankre og sikre nødvendig ryggdekning i en krisesituasjon.

Primærstandpunkt

En annen og kanskje like interessant forklaring på den manglende forankringen er regjeringen Solbergs ryggmargsrefleks når det oppstår uenighet med opposisjonen. Den tidligere regjeringspartneren Frp hadde et sterkt behov for å vise sitt populistiske bakland at de ikke var blitt «glattpolerte biljardkuler», slik Per Sandberg en gang formulerte det. Over tid har denne regjeringen fått det for vane å presentere sine «primærstandpunkt» i Stortinget, for å synliggjøre hvor regjeringspartiene egentlig står.

Denne flaggingen av primærstandpunkt har fungert godt i ­rolige tider, da Høyre og Frp satt i mindretall. I det minste fungerte den til å beholde Frp i regjering i flere år.

Pandemi og alvor

Men slik markering av primærstandpunkt egner seg dårlig i en alvorlig, økonomisk og helsemessig krise, slik Norge og verden nå står i. Nå er tiden inne for lagånd og dugnad. Akkurat dette forstoikke Solbergs regjering da de snekret samme den første krisepakken.

Mye tyder imidlertid på at opposisjonen forsto det som skjedde betydelig bedre. Få hadde trodd at Frp, Ap, Sp og SV kunne finne sammen om felles krav til regjeringen om økonomiske krisetiltak. Men det gjorde de. Sannheten er at de nærmest tvang gjennom en rekke tiltak. Dermed sikret disse partiene at den endelige krisepakken kom raskt i havn.

Likevel sto opposisjonen skulder ved skulder med regjeringspartiene om en felles fortelling om godt samarbeid da de sammen presenterte krisepakken mandag.

Opposisjonens frykt

Det er kanskje heller ikke uten grunn at opposisjonen framstår samarbeidsvillig i denne situasjonen. For dersom de ikke hadde bidratt til en rask løsning i en dramatisk tid, hadde de satt landet i en vanskelig situasjon.

Kanskje enda viktigere er det faktum at de kunne satt selve ­regjeringen under press. En mindretallsregjering kan ikke bli sittende dersom de ikke raskt makter å etablere flertall for tiltak av samfunnskritisk karakter.

Dagens opposisjon har hverken vilje til å ta over, eller ønske om å bytte ut en sittende regjering nå. Særlig ikke i en situasjon der timene teller i kampen mot korona og den økonomiske krisen.

Mer samarbeid

Regjeringen Solberg har gjort mange riktige­ ting i forbindelse med korona-krisen. Ikke minst har Erna ­Solberg framstått samlende­ og rolig. ­Likevel er det viktig at regjeringen framover tar lærdom av måten de la fram sin første kriseplan. Kanskje trenger ­Solberg en erfaren statssekretær med ansvar for koordinering av tiltak av samfunnskritisk karakter. En person med god kjennskap til både Stortinget og det norske trepartssamarbeidet. Slik kan regjeringen sikre at det politiske Norge står samlet i krisen.

I løpet av få dager blir trolig regjeringens forslag til kriselov vedtatt. Den vil gi armslag til raske lovendringer i kritiske situasjoner. Men den pålegger Solbergs regjering å innta en helt annen holdning enn vi så rundt den første krisepakken. Skal regjeringen ha legitimitet i befolkningen, må den være en samlende kraft som ivaretar både arbeidsgivere, arbeidstakere og andre sentrale interesser på en god måte. I en slik situasjon må de legge til side absolutt alle primærstandpunkt.

LES OGSÅ: Erna Solbergs tale til folket

LES OGSÅ: Regjeringen får mer makt til å håndtere krisen