Politikk

Folkepartiene

Det avgjørende for om sentrumspartiene fortsatt skal ha relevans, er ikke hvilken side de velger å samarbeide med, men om de makter å bestå som ­kanaler for folkelig engasjement.

Bilde 1 av 2

Venstre og Kristelig ­Folkeparti tvang ­regjeringen til å endre statsbudsjettet. Som den rødgrønne regjeringen i sin tid måtte gi Senterpartiet innrømmelser.

Sentrumspartienes innflytelse irriterer ofte de store. Hver gang de viser sin makt, dukker det opp argumenter om at norsk politikk hadde vært mye bedre dersom de ikke fantes. Noen mener også det er udemokratisk at de med sine få stemmer kan overtrumfe langt større partier.

LES MER: Forstår ikke sentrumspartiene

Innflytelsen deres har riktig nok sin begrensning. De må prioritere hvilke saker de skal bruke nøkkelmakten på, og så svelge unna en politikk de ikke er enige­ i på andre områder. Men de bidrar til en politisk kultur der strømninger som ellers ville vært uten innflytelse, får sjansen til innvirkning.

Folkepartier

Sentrumspartiene oppsto som politiske redskap for store folkebevegelser. Opprinnelsen ligger i den store­ kampen mellom elitestyre og folkemakt på annen halvdel av 1800-tallet. Vårt første politiske parti fikk navnet Venstre, men var egentlig en parlamentarisk koalisjon som representerte krefter fra mange folkelige ­bevegelser.

LES MER: Sentrum finnes ikke mer

Det var bøndene som ville bruke den makten de hadde fått gjennom stemmeretten, men også småbrukere og husmenn, lærere og næringsdrivende ville ha stemmerett. Det var lekfolket som ville ta kontrollen over kirken fra prestene. Det var målfolket som ville ha et folkespråk i stedet for elitens danske. Det var avholdsfolket som ikke godtok de dannede klassers såkalte kultiverte alkoholbruk. Industri-­arbeiderne med sine krav om innflytelse og bedre kår hørte også med denne første tiden.

Forsvarerne for den bestående eliten organiserte seg i Høyre.

Splittelse

Dette historiske­ felles utspringet har spilt en stor rolle for sentrumspartiene, selv om de forlengst har blitt splittet i ulike grener som nå bærer navnet Venstre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Da de hadde seiret i kampen mot ­embetsmannseliten, ble de ­interne uenighetene for store.

LES MER: Lei av små tullepartier

Først gikk arbeiderbevegelsen ut og startet eget parti. Årsaken var både sosialistisk ideologi og ønsker om å gå lenger med reformer enn bønder og småborgere ville. Så var det bøndene som ville ha et mer slagkraftig parti i møte med krisen i landbruket, og kristenfolket som kom i konflikt med de urbane og liberale.

Da Arbeiderpartiet ble det største partiet, var det mange som ønsket å samle de øvrige partiene som motvekt under merkelappen «borgerlige». Men den gamle opplevelsen av Høyre­ som hovedmotstander hang i – ikke minst kulturelt. Det var først i 1963 –etter tiår med et stadig mer maktfullkomment ­Arbeiderparti - at sentrumspartiene og Høyre fant sammen. Og opplevelsen av avstand har aldri forsvunnet.

LES OGSÅ: Nå kan vi få utypiske politiske allianser - også i Norge

Folkebevegelsene

Når sentrumspartiene har bestått, er det ikke fordi de representerer et mellomstandpunkt, men fordi de beholdt røttene sine i de bevegelsene som skapte dem.

Bondelaget hadde aldri styr-ingen med Senterpartiet, og ­Indremisjonen styrte ikke Kristelig Folkeparti. Men det var et fellesskap, både ved at politikerne gjerne ble rekruttert fra bevegelsene, og ved at de delte en felles kultur, som skapte samhold – og som gjorde at velgerne oppfattet partiene som sine.

Viktige folkelige kulturer som hadde lett for å falle gjennom i de to store partiene, fikk dermed politisk representasjon og kanaler til makten. Dermed beholdt de sin lojalitet til det politiske systemet. Det har betydd mye for tillit og stabilitet her i landet.

Forvitring

Men derfor er også forvitringen av de folkelige organisasjonene et problem for disse partiene. Dersom de blir partier som først og fremst refererer til og rekrutterer fra sin egen organisasjon, vil de lett stivne til og miste sin relevans.

Selv om de fasttømrede ­organisasjonene svekkes og nye interessemotsetninger splitter dem, er det fortsatt reelle folkelige strømninger som trenger representasjon. Dette handler om mer enn gjennomslag for ­«saker». Viktigere er det å ­representere kultur og oppfatninger som er ganske andre enn de store partiene kan fange opp.

Det avgjørende for om sentrumspartiene fortsatt skal ha relevans, er ikke hvilken side de velger å samarbeide med, men om de makter å bestå som ­kanaler for folkelig engasjement fra andre enn det etablerte.

LES OGSÅ: Solberg gir ikke etter for Human-Etisk Forbunds ønske om skolegudstjeneste

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Politikk