'Journalister skal være kritiske og faktaorienterte, de skal vite og ikke tro», uttalte Trygve Aas Olsen, fagmedarbeider ved Institutt for journalistikk, til Vårt Land i går. Før han like fort slo seg på munnen og innlemmet nasjonen i noe han nettopp ikke vet, men tror er tilfellet: «Jeg antar at mange av dem journalistene derfor har problemer med å bekjenne seg til en tro».

Utgangspunktet til Aas Olsen er at begrepene «tro» og «viten» står i motsetning til hverandre. I virkeligheten er det litt mer komplisert. All viten begynner med et sett antagelser. For å ta et nærliggende eksempel: Jeg vet med sikkerhet at jeg sitter ved en pult og skriver denne teksten, men jeg kommer ikke dit uten et sett bakenforliggende antagelser: (1) En grunnleggende tillit til at jeg kan stole på det sansene forteller meg; (2) en visshet om at verden finnes og ikke bare er datasimulasjon (slik for eksempel Tesla-grunnlegger Elon Musk har regnet(!) seg frem til); og (3) at dette jeg kaller «jeg» ikke bare er en illusjon og en hjerne i en krukke («a brain in a vat») som utsettes for elektromagnetiske impulser.

Like sant som jeg er virkelig

Du tar tegningen. Mulighetene er mange, men enn så lenge legger jeg grunn at både jeg og verden finnes; at språket korresponderer med denne virkeligheten jeg mener å erfare; og at verdens naturlover vil gi seg til kjenne på samme vis i morgen som i dag.

Om jeg skal forfølge min nysgjerrighet hele veien ned i kaninhullet, kan jeg tillate meg å tvile på alt dette: Kan det tenkes at verden ble skapt for ett minutt siden og alt er bare falske minner som er plantet i meg? At sløret trekkes fra i morgen? Er jeg den eneste med bevissthet og alle andre er bare statister i et gedigent maskeradeball? Klokere hoder enn mitt anser alt dette som en mulighet.

«Tro» og «viten» er altså ikke to ulike kamre som journalister, vitenskapsmenn, fagmedarbeidere ved Institutt for journalistikk og andre med ambisjoner om å si noe sant om virkeligheten må holde strengt adskilt. I virkeligheten går de to hånd i hånd. Uten den ene, heller ikke den andre. Selv den naturvitenskapelige metode – av mange avholdt som den ypperste form for menneskelig sannhetssøken – bygger på et sett metafysiske antagelser om verdens innretning. Mange unødvendige disputter ville vært spart og mye ville vært vunnet om flere var i stand til å erkjenne dette.

Vet at de tror

Eller for å parafrasere den britiske forfatteren G.K. Chesterton (1874-1936): «I virkeligheten finnes det to typer mennesker. De som tror at de vet. Og de som vet at de tror.» (Originalen går slik: «In truth, there are only two kinds of people; those who accept dogma and know it, and those who accept dogma and don’t know it.»)

Spørsmålet er altså ikke om vi tror, men hva. Tro er fundamentet vi alle – herunder de som er «kritiske og faktaorienterte» – er dømt til å stå på. Ikke «tro» i betydningen «jeg finner det sannsynlig at», men i betydningen hva vi kan stole på; hva vi kan sette vår lit til. All viten begynner med dette spranget. Spranget dit vi slår oss ro og hjertet finner hvile. Alternativet er den nevrotiske skikkelsen i Wittgensteins Filosofiske undersøkelser (1953), som alltid kjøper et ekstra eksemplar av morgenavisen for å kontrollere at det som sto i den første avisen fortsatt gjelder.

Dette er paradokset og det guidende prinsippet i all sannhetssøken, uansett disiplin – være seg religion, journalistikk eller vitenskap. Den må stille spørsmål ved alt, men også ikke – for da kommer den seg aldri opp igjen fra kaninhullet. Dette skal den ha til tegn: mistroisk og tillitsfull; vaktsom og troskyldig; dogmatisk og åpen. Fast i troen, men med åpning for tvilens tidvise skjelven. Aldri bare den ene, men begge.

Ikke godtgjort

Så kan det hende at Aas Olsen har rett i sine antagelser. Kan hende er det slik at et liv i granskningens og etterrettelighetens tjeneste gjør at journalister uvegerlig får «problemer med å bekjenne seg til en tro». Foreløpig er påstanden for spekulasjon å regne, men den kan være sann for det. For slik er forholdet mellom tro og viten. Noen ganger overlappende, andre ganger ikke.

Sikkert er det at påstanden kan ettergås, og at det avgjørende ikke er hvilket trossamfunn den undersøkende journalisten identifiserer seg med. Men hvorvidt han eller hun gjør ære på de journalistiske dydene. Disse er det ingen som eier.