Fanget i nettet

I 1990 måtte jeg nokså uforberedt overta som Vårt Lands ansvarlige redaktør. Jeg opplevde det som å få en tung byrde på skuldrene mine. Jeg var personlig ansvarlig for alt som sto i avisen. Det var jeg som måtte svare for alt som kom på trykk. I ytterste fall kunne jeg komme i fengsel (faktisk ble jeg anmeldt for brudd på Likestillingsloven).

Det varte ikke så lenge. Men også når jeg har forvaltet redaktøransvaret på vegne av den ansvarlige redaktør, har jeg følt at det var en alvorlig sak.

SE VIDEO: Disse menneskene har størst makt over vår tro og våre livssyn. Maktkartet – kommer snart i Vårt Land

Redaktøren

«Redaktøren skal ivareta ytringsfriheten og etter beste evne arbeide for det som etter hans/hennes mening tjener samfunnet», heter det i Redaktørplakaten.

Redaktørplakaten er kronen på verket i en lang oppbygging av redaktørens selvstendige ansvar i norske medier. En gang ble redaktøren betraktet som en partifunksjonær som skulle trykke det som tjente partiet, eller han ble forventet å gi annonsører og andre økonomiske interessenter adgang til de redaksjonelle spaltene.

Også da kunne redaktøren være en mektig herre (det var alltid snakk om herrer). Redaktør Martin Tranmæl i Arbeiderbladet styrte partiet mer enn partiet styrte ham, og redaktører kunne ha betydelig makt i sine lokalsamfunn.

Men etter hvert vant tankegangen om den selvstendige redaktør, som ikke lot seg diktere av andre, og som sto ansvarlig for det som ble publisert.

Nettet

Lenge var det slik at ingenting ble publisert uten at en ansvarlig redaktør kunne stilles til ansvar for det. Da internett ble alminnelig tilgjengelig på 90-tallet, ble spørsmålet hvem som hadde ansvaret for det som ble publisert der.

Jeg var den gang med på debatter om dette, og husker at jeg tok til orde for at det redaksjonelle ansvaret måtte ligge hos den som publiserte stoffet - det vil si hos nettleverandøren.

LES OGSÅ: Bloggere skyr Vær Varsom

Men Telenor mente at dette var en analogi til telefonlinjene. De skaffet distribusjonskanalen, men la seg ikke opp i hva som ble formidlet der. Det var dette som slo gjennom: Internettleverandørene definerte seg som rene transportselskaper for innhold, uten noe ansvar for hva de transporterte.

Da det ble vanlig med nettsteder for bloggere, ville heller ikke de ha noe ansvar for innholdet. Det fikk den enkelte blogger ta.

Det frie nettet

Delvis handlet det nok om at man ikke var beredt til å ta de økonomiske følgene et redaktøransvar kunne medføre. Men det oppsto også en egen nett-ideologi: Internett var et fritt landskap, der alle skulle få slippe til med sine ytringer uten at noen blandet seg inn. Og det normale var at man opptrådte mer eller mindre anonymt, bak «nick».

Den rådende oppfatningen ble at nettet ikke skulle reguleres, og at det var upassende å kreve at folk sto fram med fullt navn.

Dette var så allment akseptert at da avisene begynte med kommentarfelt og andre debattsteder, var det en selvfølge at debattantene kunne være anonyme, og at det ikke skulle være noen kontroll med hva som slapp til.

Facebook

Og så kom Facebook. Også de definerer seg som en ren distributør, og vedkjenner seg ikke noe redaksjonelt ansvar for innholdet, like lite som Telenor eller nettsteder for bloggere.

Når Facebook likevel har noen regler for hva de vil publisere, er det ut fra kommersielle hensyn. De vil ikke støte fra seg mulige brukere, og de vil ikke risikere å bli utestengt fra land (selv om de ikke har lykkes helt med det siste). Men det betyr ikke at de erkjenner noe redaksjonelt ansvar.

LES OGSÅ: Ytringsfrihet på Facebook

Det er vi som publiserer noe på våre profiler som eventuelt må ta de rettslige følgene av det vi lar komme fram for offentligheten.

For selvsagt finnes det et ansvar for ytringer, som også kan være strafferettslig. Men de som distribuerer ytringene, vil altså ikke ta ansvaret for dem.

Kvaliteten

Vi redaktører har ikke lenger makten over hva som skal komme fram i offentligheten. Mange betrakter det som en seier for ytringsfriheten - og kanskje er det slik. Men det er ikke sikkert det er noen seier for den offentlige samtalen.

Redaktøren hadde et ansvar for kvaliteten - noe som også innebar et ansvar for at et mangfold av stemmer fikk slippe til. For at ulike meninger ble brutt mot hverandre. Og for at det var et minstemål av saklighet og etterrettelighet i argumentasjonen.

Vi som er forpliktet av redaktørplakaten, skal levere kritisk journalistikk som ikke er påvirket av utenforliggende interesser. De nye bloggerne aner knapt hva begrepet tekstreklame betyr, og ser ingen problemer i å ta betalt for å rose produkter. De som driver nettsteder og Facebookgrupper, har heller ikke noe krav på seg om å drive kildekritikk eller følge Vær Varsom-plakaten.

Fanget

Men vi i de tradisjonelle mediene er også fanget i nettet. Vi publiserer sakene våre på Facebook - selv om det betyr at vi gir fra oss kontrollen til en redaksjon som ikke vil være redaksjon. Vi visker ut grensene mellom reklame og journalistikk gjennom såkalt content marketing.

Redaktøransvaret - som så mange andre institusjoner i det demokratiske samfunn - er lett å ta som en selvfølge. Men det er ikke lenge siden det ble kjempet gjennom. Det kan komme til å forsvinne.