Fanatisk bønn?

For noen år siden kom jeg til å sitte noen timer på toget sammen med en norsk imam. Jeg spurte ham blant annet om hvordan religionen preget dagliglivet for ham og familien.

Veldig mye var gjenkjennelig fra min tid som småbarnsfar aktiv i en menighet. Men den store forskjellen var den disiplinen han hadde over sitt åndelige liv.

Jeg satt der med en følelse av at han hadde noe jeg manglet. I ettertid ser jeg at dette var en av inspirasjonene til at jeg endret min holdning til det å be.

Fem ganger

Danske muslimer har også blitt mer disiplinerte, leser jeg i Vårt Land tirsdag. En undersøkelse gjort av Jyllandsposten viser at halvparten av dem ber minst fem ganger om dagen. For noen år siden gjaldt det bare 37 prosent.

Flere av de som kommenterer dette i danske medier, ser det som et uttrykk for økende fanatisme. Det kan det selvsagt være. Men det er ingen nødvendig sammenheng mellom bønn og fanatisme.

Når jeg har spurt muslimer om hva de opplever bønnen gjør med dem, sier de at det gir dem fred i sinnet og en mer vennlig innstilling overfor sine medmennesker.

Kanskje kan det tolkes som et uttrykk for mer fanatisme når det er flere som sier at Koranen må følges strengt. Men vi vet ikke hva de legger i et slikt svar. Det kan jo handle om å følge regler om alkohol, klesdrakt og en moralsk livsførsel – ikke om å hogge av hender og drepe vantro.

Sekularisert

For 20 år siden tok jeg det nærmest for gitt at muslimene i Norge ville bli sekularisert slik de kristne var blitt. Lenge så det slik ut. Det er mange eksempler på folk med muslimsk bakgrunn som lever ganske likt det som etter hvert er blitt normalen i det norske samfunnet. Noen har sluttet å kalle seg muslimer, andre holder fast ved identiteten.

Men så dukket det opp en ny tendens i ungdomsmiljøene. Flere unge jenter med hijab. Unge menn med langt skjegg. Islam Net, med sine atskilte sitteplasser for gutter og jenter.

LES OGSÅ: Dette vet vi om norske muslimer

Noen er godt synlige. Mandag kveld var Dagsrevyen preget av mulla Krekar og Ubaydullah Hussain. Da er det på sin plass å snakke om økende fanatisme.

Men de fleste er ikke blitt ekstremister. De tar sterkt avstand fra IS og slike foreteelser. Men de tar sin tro på alvor.

Også kristne.

Vi mangler forskning som kan gi svar på hvorfor det er slik. Men 11. september 2001 peker seg ut. Eller rettere sagt den økende oppmerksomheten og mistenksomheten som muslimer har møtt på grunn av terroraksjonene som blir begrunnet med islam.

Muslimer i vestlige land må på en helt ny måte ta stilling til sin identitet. Det kan ha ført til at en del har blitt mer bevisste på å praktisere den.

Når han kunne be fem ganger om dagen, måtte det være mulig for meg å ha en fast disiplin for bønn i alle fall et par ganger om dagen

– Erling Rimehaug, kommentator

Men dette gjelder ikke bare muslimer. Det er en helt klar tendens til en mer konkret religiøs praksis også blant kristne, og særlig de yngre. Lovsangsbølge, tidebønner, meditasjon, retreat, lystenning, slå korsets tegn, pilegrimsvandring og faste er noen av utslagene.

Det kan se ut som trykket fra det sekulære samfunnet også har gjort det nødvendig for mange kristne å ha et mer bevisst forhold til sin tro.

Be uavlatelig

Jeg var vant til å tenke at vi skal be uavlatelig. I praksis betydde det at jeg ba når jeg kom på det. Det ble først og fremst når ting var vanskelige. Enkelte perioder med Jesusbønn – det vil si å leve i kontinuerlig bønn – viste seg vanskelig å holde gående i et vanlig hverdagsliv.

For noen år siden opplevde jeg at jeg trengte å gå til veiledning. Jeg oppsøkte en nonne for å få en avtale. Men da kravet var at jeg måtte be minst 20 minutter hver dag, trakk jeg meg. Egentlig syntes jeg det var en god tanke, men jeg kjente meg selv for godt til å love noe slikt.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Da jeg snakket med imamen, gikk det opp for meg at det egentlig var en dårlig unnskyldning. Når han kunne be fem ganger om dagen, måtte det være mulig for meg å ha en fast disiplin for bønn i alle fall et par ganger om dagen. Det viste seg å ikke være så vanskelig.

Fanatisme

Noen mener nok at alle som praktiserer religion, er fanget i fanatisme. Kristne som slår korsets tegn eller ber til faste tider, kan nok bli oppfattet slik.

Men når muslimer viser religiøs praksis, blir det mye lettere oppfattet som fanatisk. Hvorfor er det slik?

Kanskje det skyldes at vi ikke snakker med muslimer om slikt. Jeg tror jeg hadde tenkt annerledes om muslimer om jeg ikke hadde hatt den praten med imamen for mange år siden.