Nyheter

Et forsøk på ferie

Jeg hadde laget en vanntett ferieplan. Hvordan kunne det da gå galt?

Jeg søkte meg mot en taverna ved stranden for å trekke pusten og dyrke planene om å koble helt ut og være i nuet i ferien. Jeg bestilte et duggende glass hvitt i solen, selv om jeg egentlig følte for å sitte i skyggen.

To uker tidligere leste jeg en artikkel om ferie, titulert: Derfor bør du være i nuet. Jeg tenkte at dette skal jeg sannelig bruke Hellas-ferien på – å være i nuet. Frigjøre meg selv fra turismens trengsel mot severdighetene. Jeg skulle la tankene flyte i vinden fra sør (ikke uten styring selvsagt, men passe på å holde meg fast i nuet). Hengi meg til bølgenes kraft og prøve å koble meg på en eller annen indre søken etter dette nærværet som jeg hadde hørt så mye om.

Nuet i bråket

Jeg forberedte meg godt, leste artikler, bestilte en masse bøker og tok med meg en haug med pensum om oppmerksomt nærvær i nuet på turen.

På tavernaen bladde jeg opp og leste at det var viktig å åpne sansene for omgivelsene. Så jeg ­begynte å påkalle det oppmerksomme nær­været, da noen unger like ved begynte å bråke uten at foreldrene gjorde tegn til å reagere.

«Sikkert tyskere,» snøftet jeg til meg selv. Sa artikkelen noe om å være i nuet i bråkete omgivelser? Her sto det at «all endring forutsetter anerkjennelse av det som faktisk er».

Jeg må altså anerkjenne, tenkte jeg, og tvang fram et smil, men ungene skrek bare enda høyere, og jeg tenkte det fikk da være grenser for anerkjennelse, så jeg leste videre at det er viktig å akseptere seg selv som man er. Så jeg bestemte meg for å anerkjenne min forakt for barnebråk og tiltaksløse foreldre, og begynte å sende sure blikk.

«Jeg er i nuet, jeg er i nuet»

Da dette ikke nyttet, fortet jeg meg nedover mot stranda for å nyte nuet i solnedgangen. Mens jeg så meg om etter et perfekt sted å sette meg i lotusposisjon og påkalle nuet, kom en pusekatt bort og gned seg mot beinet mitt, la seg murrende i sanden og rullet seg rundt. Jeg bøyde meg ned for å kose med den, da jeg heldigvis husket at jeg måtte forte meg å rekke å være i nuet før sola gikk ned – og deiset ned i lotus.

Jeg trakk pusten og messet «jeg er i nuet, jeg er i nuet». Så kom jeg plutselig i tvil om det å tenke at jeg er i nuet er det samme som å være i nuet. Jeg bladde opp artikkelen om mindfulness igjen, men kunne ikke se bokstavene, det var blitt for mørkt, og jeg hadde maks to minutter igjen å være i nuet før sola forvant i sjøen.

Den sjelefreden...

Etter noen dagers totalt mislykkede forsøk på å koble helt ut, finne sjelefreden og være tilstede i nuet, var siste kvelden kommet og sola gått ned. Jeg måtte forte meg å koble ut før det var for sent, så neste dag ringte alarmen klokka 05.30. Jeg hadde i det minste en soloppgang igjen før hjemreisen, og nuet skulle være fint å nyte i soloppgangen, fortalte feriepensumet. Jeg slumret litt, ble liggende og se i taket, det var en behagelig lyd av vind i buskene utenfor og det luktet godt. Det var så deilig å bare ligge der, og jeg skulle gjerne ligget lengre, men så husket jeg på at jeg måtte rekke soloppgangen på stranden. Jeg hoppet i noen ballongbukser inspi­rert av guruene avbildet i meditasjonsartiklene, skyndte meg mot stranden, men underveis kom jeg på at jeg glemte brosjyren med tips til oppmerksomt nærvær i soloppgang. Jeg var for trøtt til å klare det på egenhånd, så jeg gikk tilbake og la meg. Jeg sov gjennom frokosten og våknet til telefon fra resepsjonen en time etter utsjekkingsfrist. Jeg panikkpakket og løp til taxien.

På flyet leste jeg gjennom artiklene igjen, og tenkte at det sikkert ikke var noe for meg å leve i nuet. Så neste sommer drar jeg heller på klosterretreat for å leve fullt og helt i kontemplasjon. Jeg har et helt år til å bygge meg opp mentalt.

Ida Marie Gilbert er forfatter og filosof

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter