Kommentar

Ensom sopran under hvelvingen

Det er ensomt på toppene, sies det. Og da tenker jeg ikke på næringslivslederen som står i stormen eller fjellklatrerne som mestrer det umulige, men om en ivrig soprans salmesang på en søndag.

Det begynner å bli mange måneder siden jeg virkelig kunne kjenne kraften i det musikalske fellesskapet man kan oppleve i et kirkerom. Det er en helt egen stemning når man sitter skulder ved skulder, hever sin røst og synger av hjertens lyst til et stolt orgel fra galleriet – med den stemmen man har, lys eller mørk, ren eller rufsete. I hvert fall for en sopran som meg, som ikke bare synes salmer er den vakreste musikalske arven vi har, men som også trives i høyden. Den musikalske høyden.

Der er det i blant litt ensomt. De gangene jeg tar litt i og synger med litt ekstra lungekraft, føles det som om jeg tilraner meg en solorolle litt uti første vers – idet Lindemann eller Kingo har lagt inn en sveip innom de høyere registre.

Spyttefri sone

Nå er det noen måneder siden vi faktisk har kunnet sittet skulder ved skulder og lyttet til hverandres stemmeklang. Med mer avstand i benkeradene mister vi også tryggheten det gir å synge sammen. Å forene våre røster, som det heter i liturgien, er lettere når vi ikke har smittevernregler vi må følge.

Korøvelser har lenge foregått med spyttesikker sone mellom sangerne. Og nå som ikke lenger en benk er å definere som en «fastmontert sitteplass», enda så tykke skruer de kan ha ned i tregulvet i de tusen kirker, sjekket jeg inn på en direkteoverført gudstjeneste på søndag. Der satt jeg i sofaen med teksten rullende på skjermen. Organisten var dyktig. Men samklangen uteble. Det er ikke helt det samme å sitte alene i stua si og synge til en ipad-skjerm.

Leit leie

Et av denne månedens mest engasjerende leserinnlegg i Vårt Land så langt, er det Marit Espelund som har stått for. Hun er musikk- og helsearbeider og spilte orgel i en begravelse nylig. Da la hun ned alle salmene et par toner – i smug. Er du litt notekyndig betyr dette at topptonene i «Herre Gud, ditt dyre navn og ære», ikke blir høyere enn H, mens den i salmeboka krever sin tostrøkne D.

Espelund mener salmene er lagt i et for høyt toneleie for den jevne kirkegjenger en søndag morgen, med det resultat at det blir spakt og pistrete. Folk tør ikke å synge ut hvis de frykter at stemmen sprekker midt i første Halleluja.

 

Espelund har sin bakgrunn fra arbeid med eldre, og da er det «lov» å legge ned sangene noen hakk. Mange eldre mister spenst og klang med årene, og da kan det hjelpe med et litt lavere toneleie, mener Espelund. Men det er ikke bare eldre som mister klang og spenst. Også folk som aldri synger, gjør det.

Greit register

Etter innlegget har jeg fundert en del på Espelunds poeng, og jeg har lett etter forskning. For en «høy D» bør ikke være uoverkommelig. Selv for en litt sliten mezzosopran. Og blar du i salmeboka, er det langt mellom D-ene. De aller fleste salmer er lagt i et register der de fleste vil kunne trives. Men har vi kanskje hatt en kollektiv nedsynking i stemmeleie de siste tiårene? Ikke vet jeg.

Samklang

Så hva er det da som har skjedd? Hvis du ser bort i fra at det nå i smittevernåret 2020 har vært lengre mellom sangstrupene i benkene, eller at vi i norske kirker litt ufrivillig har praktisert sosial distansering i en årrekke allerede, tror jeg Espelunds utmerkede innlegg kanskje har rot i noe annet enn tonehøyden: Vi synger knapt sammen mer.

Fellesarenaene mangler sang-ark. Når var du på et foreldremøte sist der læreren inviterte til allsang før møtet startet? Sang du og de andre foreldrene sammen med barna da dere hadde sommeravslutning i barnehagen i juni? Hva med bordverset? Og hva med konfirmasjonsfestene i høst? Ble det sunget?

Bare noen blant oss tør å åpne munnen når det telles opp til bursdagssang for kollegaer. I politikken finnes det fortsatt glade allsangere – i hvert fall i noen partigrupper. KrF åpner landsmøtene med allsang. Det gjør også Arbeiderpartiet – uten at det fellestrekket var nok til å forene dem. På fotballbanen synges det. Gjerne langt over den tostrøkne salmesang-grensen. Og uten blygsel. I kristne forsamlinger har alltid sangen stått sterkt. Men utover disse arenaene er vi i ferd med å bli et ikke-syngende folk?

Sang i skolen

«Vår sangskatt er nasjonens felles eie. I sangen møtes vi på felles grunn». Slik beskriver Siri Haukenes det å synge sammen.

Hun er førstelektor ved institutt for lærerutdanning ved OsloMet og forsker på sang i opplæringen. Hun ble intervjuet i Vårt Land i forbindelse med en Mads Berg-stafett i 2018.

Den gangen var det opprør fordi politikerne ville fjerne sangen som et av grunnskolens overordnede mål. Da uttrykte Hans Ole Rian, leder for musikernes fagforening Creo, at sang er en helt grunnleggende kommunikasjonsform. «Den følger deg gjennom livet, og er kanskje både den første og den siste du møter. Sangen er et eget språk, som er grunnleggende for det å være menneske», sa han.

Luft ut!

Det er et strukturelt problem at sangen forsvinner fra fellesarenaene, og jeg tror ikke det er en utvikling vi egentlig ønsker. Det er naturlig å peke på et skoleverk der estetiske fag er blitt nedprioritert i en årrekke.

Det er ikke sikkert vi må synge så lyst for å kjenne samhørighetsfølelsen sangen skaper. Men fysisk sett er det absolutt ikke umulig å komme seg opp i salmenes toneleie.

Tenker du det er bedre å droppe salmene enn å risikere at det høres stygt ut? Prøv følgende øvelse: Sett deg litt bredbent (du har god plass i disse tider), kjenn at mellomgulvet jobber og fyll på med rikelig med luft i lungene. Jo høyere opp du skal, jo mer luft og jo større åpning i munnhulen kreves. Du kan gjerne se litt gal ut. Det gjør ikke noe.

Blir du med til topps under søndagens digitale gudstjeneste, så er vi i hvert fall to! Og hvis du ikke treffer helt, så er ikke det så farlig. Hvem har sagt at englesang må være perfekt?


• Her kan du lese flere kommentarer fra Vårt Land:

• Bjørn Kristoffer Bore om BCC: Påstandene om økonomisk samrøre vil henge som en møllestein rundt BCC sin hals inntil det innføres et tydeligere skille mellom trossamfunnet og ledernes privatøkonomi.

• Erling Rimehaug om islams krise: Islam har lenge hatt en identitetskrise. Men en krise åpner for nye muligheter.

• Elise Kruse jobbet i flyktningleir: I ukene etter jeg kom hjem tenkte jeg mye på dem, snakket mye om dem, prøvde å finne ut hvordan det gikk med flere av dem.

Les mer om mer disse temaene:

Veslemøy Østrem

Veslemøy Østrem

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar