Komponisten Alban Berg gjorde det. Da nittenhundretallet var nytt og den store krigen et faktum, blomstret en krigsbegeistring blant tyske og østerrikske kunstnere, musikere og forfattere. «Krig!», skrev Thomas Mann i november 1914: «Vi følte oss renset, frikjøpt, vi kjenner et enormt håp». Han var ikke alene, mange gikk frivillig i krigen. Alban Bergs lærer, den ellers så tilbakeholdne Arnold Schönberg, førte loggbok for været, han mente skyformasjonene varslet seier eller tap.
Mentale skrubbsår
Kommende helg er det premiere på Alban Bergs Wozzeck ved Operaen i Bjørvika. Forrige århundres «beste» og mest spennende opera, mener mange – et lurveleven, mener andre. Berg tok utgangspunkt i Georg Büchners Woyzeck, operaen handler om en liten families sørgelige endelikt, om antihelten (eller helten?) Wozzeck, som drasser rundt med krigens mentale og kroppslige skrubbsår. Mens han og en kamerat hogger ved, hører han underlige lyder, ser syner og aner at det finnes hemmelige krefter der. Og den røde solnedgangen blusser opp som en verden i brann (som hos Munch), og han blir gal. Bergs konklusjon er at livet er en tragedie for alle som har følelser. Aktuelt nok.
Sugd inn. Bergs Wozzeck er et knivstikk av en opera. Vi omringes av en astronomisk mengde fløyelsbløt musikk – Berg, derimot, lager «røntgenbilder» i den atonale musikksjangeren. Men ikke bare, atonalt følger tonalt, den er stykket opp i musikalske former som symfonier, marsjer og fuger, som på besynderlig vis vever seg inn i det svære universet av et drama, som egentlig utspiller seg i Wozzecks lille hode. Skjønt dramaet er universelt. Anmelderne tok så hardt i etter premieren at Bergs forlegger trykte anmeldelsene opp i et særhefte.
Nazistisk flodbølge
Det var som ventet – Alban Berg ble en trussel for nazistyret, som stemplet ham «degenerert». Mens russerne tolket operaen som en avsløring av den vesteuropeiske intelligentsiaens hjelpeløse geberder i forhold til den nazistiske flodbølgen og den blottede krisen. Bergs personer strekker seg gjennom tid og rom og blir sår av evige symboler.
Sjeler under press
Et av musikkens paradokser er at uttrykket når oss gjennom et særlig filter: Vi kan høre musikk som uttrykker sorg og fortvilelse, og likevel blir vi glade. Antakelig for håndtrykket den gir. Denne særegne, grenseoverskridende egenskapen har musikken alltid, uansett om den er mørk eller lys, dur eller moll, melankolsk eller patetisk. Musikk kan saktens også uttrykke tungsinn og selvoppgivelse så tungsinnet bekreftes, en understreking av mørkets eksistens, tross alt, av vår skrøpelighet og forgjengelighet, som et memento mori, husk at du skal dø. Men hva slags utrykk som fører til hva, er ikke godt å forutsi. Som hos Berg. Vi kan «like» operaen eller det motsatte. Men det handler ikke om det. Det er en rik og kraftkrevende opera om sjelelige blødninger under krigspress. Vi har det rundt oss. Og i Bergs rikt fasetterte opera.