En mørk 
omgangskrets

Det er lett å se ham for seg: Mørkemannen som retter en dirrende pekefinger mot deg og roper: «Du er en synder!»

Det finnes to naturlige reaksjoner på slik fordømmelse. Enten aksepterer du dommen. Innser at det er deg selv det er noe galt med. Bøyer hodet i skam. Gjemmer deg under dyna. Eller gjør alt for å leve annerledes.

Eller du snur deg på hælen og er glad for at du slipper å ha noe å gjøre med slike som ham.

Diskusjonen om Shoaib Sultans forhenværende syn på ­homofili handler ikke om våre personlige relasjoner til konservative religiøse. Men det ligger likevel under: Dette er folk som fordømmer sine medmennesker. De kan ikke representere det store fellesskapet ganske enkelt fordi de ikke er med i det. De har plassert seg selv på utsiden. Vi må forholde oss til dem, ja, men samtidig sette grenser for dem.

De har fått et stort skilt hengende rundt halsen: «Suspekt person. Hold avstand.»

LES KOMMENTAREN: No er det innført politisk korrekt bekjennelsesplikt

I samme båt

Selv setter jeg stor pris på disse «fordømmende kristne». Jeg er stolt av å ha noen av dem som gode venner. Det anbefaler jeg flere.

– Men så er ikke du homofil, vil noen innvende. – Du har ikke opplevd å bli nektet å være den du er, å bli dømt til et liv i sølibat, hvis ikke du heller vil bli betraktet som en synder.

Vent nå litt. Det er riktig at jeg er hetero. Men jeg har én ting til felles med homofile: Konservative kristne organisasjoner som Misjonssambandet anerkjenner heller ikke mitt samliv med den jeg elsker. Deres råd i min situasjon er sølibatet. Dersom jeg hadde­ jobbet hos dem, ville jeg fått sparken. Det vet jeg, fordi jeg har jobbet hos dem.

Jeg er nemlig skilt.

Da jeg giftet meg på nytt, skulle jeg gjerne hatt en av mine aller nærmeste venner som forlover. Jeg spurte ham ikke engang, jeg bare sendte ham en epost der jeg konstaterte at «jeg ville spurt ham om han hadde kunnet svare­ ja». Han bare konstaterte at han «i så fall måtte svart nei». Og utgangspunktet kjente vi begge: Ifølge Paulus er regelen at en som er skilt, enten skal «leve ugift, eller forlike seg med» sin tidligere ektefelle.

Sånn sett er jeg i samme båt som de homofile.

Prinsipielt uenig

På en annen måte er jeg ikke det. Homofile har vært, og er dessverre fortsatt, en stigmatisert minoritet i mange miljøer. De har opplevd mobbing, også i Misjonssambandet. Dette har aldri jeg opplevd.

Jeg har mitt å streve med, men det har saktens mine venner også

– Alf Gjøsund, kommentator

Slike ting har organisasjonen heldigvis tatt tydelig avstand fra. Da jeg arbeidet der, samarbeidet vi med Skeiv Ungdom om et manifest mot mobbing av homofile som ble hengt opp overalt på det store ungdomsarrangementet UL.

Men fremdeles er organisasjonen prinsipielt uenig med både mitt og homofile pars livsvalg.

Så hvorfor kjenner jeg meg ikke igjen i bildet av den fordømmende mørkemannen? Hvorfor bryter jeg ikke vennskapet med alle mine konservative venner?

For det første fordi det er forskjell på å betrakte noe som synd, og det å fordømme noen. I religiøs forstand er synd først og fremst en sak mellom enkeltmennesket og Gud. Jeg har mitt å streve med, men det har saktens mine venner også. Jeg ser mange ting hos dem som jeg kunne stemplet som synd om jeg hadde villet. Vi er enige om at ingen av oss er fullkomne. Vi er i samme båt, sånn sett, og har ikke noe med å dømme hverandre. Derfor kan vi være like gode venner.

LES OGSÅ: Ingen snarvei til vigsel for homofile

Synd er for det andre et ord som definerer en etisk overbevisning. Å si at noe er «uetisk», eller «galt», er andre uttrykk for det samme. Her kan jeg være rykende uenig med mine venner. Deres standpunkter gjør dem ikke mindre egnet som venner. Tvert imot, jeg setter stor pris på å ha venner som vektlegger forskjellige perspektiver.

Respektfulle

Jeg har venner som mener det er uetisk å spise kjøtt, fly til Syden og bruke mye penger på seg selv. Jeg har venner som mener det er galt å drikke alkohol.

Hadde de vært hatefulle og fordømmende, ville jeg nok ikke orket å ha så mye med dem å gjøre.­ Det finnes mange slike også. Men de vennene jeg har beholdt, viser forståelse og respekt. De anerkjenner min rett til å ha mine egne standpunkter. De er oppegående, moderne mennesker som forlengst har innsett at vi lever i et pluralistisk samfunn. Et samfunn der både jeg og de har frihet til å definere våre egne ståsteder og ta dem på alvor.

Flere av dem er til og med ­utmerkede ordførere som ikke har noe problem med å representere mennesker med andre syn enn dem.

Noen har til og med skiftet syn på homofile ekteskap. De var de samme menneskene før de skiftet syn, også.