Ei varsla krise

Kirsti Bergstø

Nestleder i SV

'Jeg var så redd. Han var bleik og nesten livløs, jeg var så redd for å miste han'. Hun slipper tårene løs. Endelig kan hun det, ­etter ­tapre våkedøgn på sykehuset med sin lille sønn. «Og vet du hva som slo meg», sier hun. «Hadde det skjedd på et anna tidspunkt er det ikke sikkert vi hadde ­kommet oss avgårde».

Luftambulansen sto

Det er sommeren 2018. Den varmeste i unge finnmarkingers minne og luftambulansen sto.

Året før hadde regjeringa sendt luftambulansetjenesten ut på ­anbud. Svenske Babcock SAA vant konkurransen over Lufttransport AS, som hadde ­drevet tjenesten i 25 år. Babcock ­leverte det billigste tilbudet, men ­scoret lavest på kvalitet blant til­byderne.

Krisa var et faktum da ­Babcock brøt forhandlingene med Norsk Flygerforbund om å overta ­piloter og personell. ­Mange piloter så seg om etter anna arbeid. Ingen oppgaver kan utføres om det ikke finnes folk til å gjøre jobben. Det er tross alt ikke anbudsforfattere eller direktører som redder liv. Dersom det hadde blitt stilt krav til virksomhetsoverdragelse, hadde ikke personell og kompetanse vært satt fullstendig i spill. Det hele kunne vært unngått.

Kan hende spilte godværs­dagene på lag med oss våren og sommeren i fjor. Kan hende de som trengte hjelp var ­velsignet med dyktig helsepersonell ­lokalt akkurat da det gjaldt, men det ble født et barn på lege­kontoret i Mehamn fordi det ikke ­fantes ambulansefly som kunne ­hente den førstegangs­fødende. ­Kommuneoverlegen kunne fortelle at situasjonen var den ­samme ved et hjertetilfelle uka før. Det fantes ikke fly.

Situasjonen var så alvorlig at 17 ­kommuner i Finnmark samla seg om et brev til helseministeren og ­uttrykte ­bekymring over ­mangelen på operative og tilgjengelige ­ambulansefly. Luft­ambulansetjenesten er en ­viktig del av akuttberedskapen, derfor var det stor uro knytta til liv og helse. Sammenligna med ­resten av landet brukes ­ambulansefly i større grad som primærtransportmiddel for dårlige ­pasienter i Nord-Norge. Det er langt mellom sykehusene. Innbyggere i nord er avhengige av operative ambulansefly for å få forsvarlig helsehjelp i akutte ­situasjoner.

Overlatt til usikkerhet

Da Babcock overtok luft­ambulanse- tjenesten 1. juli ble en hel landsdel nok en gang overlatt til ­usikkerhet. Selskapet var ikke i mål med opplæring av flyvere. Det lages stadig nye kriseplaner for beredskapen i nord. Ironisk nok er det Bell-helikoptrene som ­regjeringa har villet flytte til Rygge i Østfold som redder ­situasjonen når ­Babcock ikke klarer å levere ­tjenesten som de skal. Det mangler også fly som kan lande på kortbanenettet – altså er det svært store ­områder som ikke dekkes. Flyplass-­strukturen i Finnmark har aldri vært noen hemmelighet. Dette kunne vært unngått.

Mennesker foran markeder

Det er ikke alle oppgaver som egner seg for alle usikkerhetsmomentene anbud og konkurranser bringer med seg. Iallfall ikke om vi skal sette mennesker foran markeder. Ideologiske skylapper og blind tro på markeds­mekanismer kan koste dyrt når det er snakk om liv og helse. Så er det utvilsomt godt for en ­kommersiell aktør å ha felles­skapets bærebjelker til å holde seg oppreist for å hindre total kollaps. Forsvaret stiller opp med helikoptre, men det var flaks at de var ledige.

Anbudskaoset er ikke bare et eksempel på en type ­konkurranse som ikke gjør samfunnet godt og som vi derfor skulle vært ­foruten. Det viser også mangel på kommunikasjon og nødvendig informasjon. Kommune-
legene ble ikke varslet om situasjonen da ambulanseflyene sto i fjor sommer. De måtte holde seg oppdatert gjennom mediebildet. Det finnes en generell
bistandsavtale mellom forsvaret og helse­tjenesten. Ved dette tilfellet har forsvaret uttalt at det var svært uheldig at forespørselen om å stille helikopter til disposisjon, da Babcock ikke var klar for oppgaven ved overtakelse, kom på så kort varsel. Det er vanskelig å si om dette skyldes fragmenterte ­ansvarsforhold, ansvarssvikt eller begge deler, men det 
er opplagt at det mangler et ­politisk lederskap som evner 
å ta grep når det virkelig gjelder.

Tryggheten står på spill

Det gikk bra med den umistelige hjerteknuseren. Min ­venninne har tørket tårene, men ­redselen for at vi ikke skal få den hjelpa 
vi trenger, når det virkelig ­gjelder, slipper ikke taket så lett. Ikke når vi nok en gang blir ­minnet om at tryggheten vår står på spill. Vi vet hvor vi bor. Vær og avstander er noe vi bare må forholde oss til og organisere oss etter. Derfor kjennes det så tungt når ei varsla krise blir et faktum, når­ ­alvoret ikke siger inn i regjerings­apparatet i sør, men nok en gang blir hengende over oss i nord. Det kunne vært unngått.