Dyrebare venner

Mange lesere av Vårt Land er kjent med uttrykket «givertjeneste». Enkelt sagt handler det om at man forplikter seg til å gi en del av lønnen sin til et godt formål. I kristne kretser har det vært en dyd å gi tiende – altså en tiendedel av det man tjener.

I noen perioder i livet mitt har jeg vært god til å gi. Andre perioder har jeg vært gnien. Men når jeg har gitt, har jeg valgt mottaker ut i fra at pengene mine må komme folk til gode. Røde Kors, Leger uten grenser, mikrofinans. Blant annet. Jeg forsto aldri de som sendte pengene sine til WWF og Greenpeace. Dyr? Det er jo viktigere å hjelpe mennesker i nød enn å ta vare på pigghå, hubro og elvemusling, mente jeg.

I desember skrev jeg en serie artikler om menneskenes fotavtrykk på jorda vår. Og pinlig nok var det først da det gikk opp for meg hvor oppsiktsvekkende dårlig det står til. To raske punkter som viser alvoret: 1. Verdens bestand av fugler, fisker, amfibier, reptiler og pattedyr er i gjennomsnitt halvert i antall de siste 40 årene. 2. Arter blir utryddet i et tempo som trolig er mellom 1.000 og 10.000 ganger høyere enn normalt.

Dette er dårlig nytt for oss mennesker også. Dyr er mer enn søte vesener i skogen. De er på mange måter et grunnlag for vår eksistens. Forsvinner ­biene, forsvinner vi.

Samtidig er dyrene mer enn et instrument for oss mennesker. Jeg synes Elizabeth Kolbert, som har skrevet boka Den sjette utryddelsen, svarte godt da jeg spurte hvorfor vi skal bry oss om at arter vi ikke en gang har oppdaget forsvinner:

«Fordi dette er livet! For alt vi vet, er det alt liv som er i universet. Det tok mange millioner år å utvikle denne vakre og unike variasjonen på denne planeten. Å ødelegge noe sånt er en ganske alvorlig handling.»

Og da kommer vi tilbake til dette med givertjeneste igjen. Det er ikke noe poeng å sette mennesker opp mot dyr. Begge deler er viktig. Lovlig seint har jeg skjønt at ei krone til dyra også er ei krone til menneskene.