Jeg vokste opp blant antroposofer, vennlige, litt fjerne folk som ikke uten videre blandet seg med andre. Jeg hadde en fornemmelse av at det var noe jeg ikke skulle vite - «du kommer nok til opplysning, om du bare vil», var det en som bøyde seg ned og sa. Det hørtes skummelt ut, ikke fordi jeg ikke kunne tenke meg å bli «opplyst» (om jeg hadde visst hva det var), men det ble sagt på en måte som jeg oppfattet som «stakkars gutt». Jeg var følsom for sånt. Da jeg fikk se bildet av Rudolf Steiner, som mor viste meg, ble jeg virkelig redd – de øynene fulgte meg langt inn i søvnen.