Digital motkultur

Kirken er langt mer enn et hus. Først og fremst er den et fellesskap mellom mennesker. De siste ukene har vi erfart dette på en helt ny måte. Vi har ikke vært sammen fysisk, men digitalt.

Dette er ikke helt nytt, selvsagt. Gudstjenester har lenge vært overført i radio og på fjernsyn, og fjernsynspredikanter samler store skarer. Men dette har vært randfenomener. Nå har den digitale kommunikasjonen vært normalen. Hva kan det føre til, og hva bør det føre 
til?

Teknologi

Vår største trussel er ikke et virus, men at vi ikke lenger tror på noen kollektiv framtid. En grunn er at vår evne til å forme en felles framtid blir ødelagt av moderne kommunikasjonsteknologi. Den kortslutter relasjonene våre ved å gjøre dem til instrumenter for 
marked og kontroll.

Dette er en kortversjon av synspunktene til den 68 år gamle franske filosofen Bernard Stiegler. Stiegler er elev (og noen vil si arvtager) til filosofen Jacques Derrida. I boken The age of disruption beskriver han hvordan han mener moderne kommunikasjonsteknologi, og særlig sosiale medier, truer vår felles framtid.

Tilfeldigvis kom jeg til å lese boken akkurat da nesten all kommunikasjon ble digital. Jeg skal ikke påstå at jeg har forstått alt. Men jeg fant noen stimulerende impulser.

Manglende framtid

Stiegler ble i 1973 dømt for væpnet ran, og sonet fem år i fengsel. I fengselet ble han interessert i filosofi. Han tok en doktorgrad i 1992 og ble professor ved det teknologiske universitetet i Compiégne. Nå er han direktør ved avdelingen for kulturutvikling ved Pompidou-senteret i Paris.

Stieglers hovedanliggende er opplevelsen av at vi mangler felles mening og framtid. Klimatrusselen er en viktig grunn til at vi ikke lenger tør tro på en felles framtid. Frykt for terror og for islam og manglende framtidsmuligheter for unge har bidratt til å skape en ny form for barbari, der vi mister omsorgen for hverandre.

Men dypest sett rammes vi av den nye informasjonsteknologien, mener Stiegler. Når vi klikker på lenker og velger preferanser på internett, har vi en illusjon om at vi tar aktive valg og at kommunikasjonen er styrt av oss. I virkeligheten er vi brikker i spillet til mektige kommersielle markedsaktører. Hyperraske koblinger i datamaskiner, styrt av algoritmer, kommer enhver tanke i forkjøpet og hindrer en virkelig samtale. Dermed avskjæres vi fra å forme en felles framtid.

Stillhet

I fengselet opplevde Stiegler stillhet. Det var bare han og bøkene og notatene med hans refleksjoner. Han kaller det en singularitet. Gjennom den opplevde han det han kaller en omvendelse. Vel og merke ikke en omvendelse til kristen tro, men til en erfaring av noe ekstra-­ordinært, noe som er anner-­ledes enn den virkelighet vi vanligvis tilpasser oss og oppfatter som normal.

Vi skal ikke avskaffe internett. Vi skal ikke slutte med ­digital kommunikasjon. Men vi må innrette den annerledes, mener Stiegler. Fengselserfaringen er hans nøkkel. Vi må skape rom for singulariteten, altså for en refleksjon som ikke styres av markedskreftenes automatiske algoritmer. Der mener han staten må ta mer ansvar for å skape alternativer. Men vi må også åpne opp for det ekstraordinære, det som er annerledes enn det vi 
forventer.

Kirken trengs

Interessant nok mener han kirken her kan spille en viktig rolle. Da han for noen år siden ble invitert til å delta i en debatt med tittel «Hvorfor jeg ikke er kristen», sa han nei til premisset. Han forklarte at han ikke lenger mener det er viktig å kjempe mot kirken, men tvert om at kirken og kristendommen må reddes. Kristendom er en fortelling om kjærlighet og kirken er et system for omsorg, og det er hva vi trenger, mener han.

Stiegler tar for gitt at Nietzsche har rett i at Gud er død. Men samtidig er minnet om Gud ikke til å komme fra (og her minner han meg om Dag Solstad). Hvis vi ikke har noe uendelig å strekke oss mot, finnes det ikke lenger noe å begjære, og dermed finnes heller ingen framtid.

Motkultur

En digital motkultur må gjøre folk til aktive deltakere, ikke til tilskuere og konsumenter. Hvis kirken skal bidra til det, så må det være med mer enn en virtuell reproduksjon av gudstjenester og møter. En person består også av en ­fysisk kropp, derfor vil digitale fellesskap alltid bli upersonlige.

Likevel har vi nå sett eksempler på personlig kommunikasjon på nettet. Vi kan få trøst og omsorg gjennom å møte ekte og ærlige mennesker, som våger å kommunisere ut fra svakhet. Vi trenger å oppmuntres til å bli mer enn tilskuere. Kirken skal ikke bidra til enda mer distraksjon og underholdning, men åpne for refleksjon og stillhet. Og vi trenger oppfordring til mer aktiv handling enn klikk og tommel opp.

Men ikke minst kan kirken bidra med en forventning om noe ekstraordinært, noe som peker utover den situasjonen vi er i. Kirkens frelsesbudskap er ikke at alt skal vende tilbake til det normale. Tvert om kalles vi til et oppbrudd fra det normale – til omvendelse. Kristendommen har en forventning om at alle ting skal bli nye, at verden ikke skal fortsette i de samme 
spor.

Håp

Det viktigste vi har lært i disse dager, er tross alt at digitale møter ikke kan erstatte personlige møter. Men vi har også sett at nettet er et viktig sted der kirken også har et oppdrag.

Erling Rimehaug er tdligere redaktør i Vårt Land

---

Fakta:

---