Det normale i en syk verden

Vi ønsker oss et samfunn der alle mennesker skal ha like muligheter. Men ønsker vi oss et samfunn der alle skal ha like forutsetninger?

Spørsmålet er verdt å stille når norske skiløpere framstiller det som en menneskerett å stå på seierspallen selv om de har (påført seg selv) sykdommen astma.

Noen piller

Sist vinter var jeg på utenlandstur til et sted hvor mange trente. Selv fikk jeg ikke vært så aktiv som jeg ville. Jeg hadde et brudd i hånda, etter å ha snublet og falt før jeg dro.

På stranda kom jeg i snakk med en lege jeg kjente fra før. Han var en tidligere idrettsmann som hadde deltatt i OL. Han forsto min frustrasjon over å måtte hvile når jeg hadde lyst til å trene.

– Men det er jo helt unødvendig, sa han. – Du skal få noen piller av meg som gjør at bruddet ditt gror på et par uker.

Jeg spurte ham hva slags piller han snakket om. Han forklarte at det var veksthormon og steroider.

– Men det er jo doping?

– Ikke når du tar det for å bli kvitt en skade. Du skal jo bare raskest mulig opp på normalnivået ditt.

LES OGSÅ: Nå kan vi klippe sykdommer bort fra DNA

Der man før ble regnet som et aktivt barn, regnes man nå som et unormalt aktivt barn – og må medisineres.

Blind nok

De siste ukene har jeg fulgt Paralympics fra Rio. Gang på gang blir jeg sittende å måpe foran tv-en. Andre ganger renner tårene. Som da den italienske 49-åringen Alex Xanardi vant sitt tredje gull i rullestol – 15 år etter Formel 1-ulykken der han ble kvestet for livet.

– Jeg er så heldig. Livet er så fantastisk. Tenk å få lov til å være med å leke fortsatt, sa den gladeste mannen jeg har sett denne sommeren.

Samtidig har Paralympics vært en påminnelse om idrettens forsøk på å standardisere sine konkurranseklasser. Noen er ikke blinde nok, så de løper med bind for øynene. Noen spiller sittevolleyball, selv om de kan stå. Og hvor høy kan man egentlig være for å konkurrere i klassen for kortvokste?

KOMMENTAR: Er det juks om vi bare jukser litt?

Messi

De samme problemstillingene gjør seg til en viss grad gjeldende i all idrett. Skal de som ligger etter vekstmessig, få lov til å bruke veksthormoner – slik fotballgeniet Lionel Messi gjorde da han var 11? Skal de som har lave blodverdier få bruke EPO for å komme opp på nivå med de andre?

Russiske hackere har nylig avslørt at mange av verdens største idrettsstjerner har «medisinsk fritak» for å bruke midler som står på dopinglisten. Det gjelder for eksempel medisiner mot ADHD, en diagnose som tilbys stadig flere også i normalbefolkningen. Der man før ble regnet som et aktivt barn, regnes man nå som et unormalt aktivt barn – og må medisineres.

Smutthull

I neste omgang blir slike diagnoser et smutthull for idrettsutøvere som vil dope seg. Slik vi har sett i astmasaken, der både syke og friske inhalerer kortikosteroider før de begir seg ut i løypa.

Norges Skiforbund påstår at dette bare er en hjelp til syke. Men fakta viser det motsatte:

• Under OL i Salt Lake City i 2002 brukte 5,2 prosent av utøverne astmamedisin. Denne gruppen utøvere tok 15,6 prosent av medaljene.

• I Torino fire år senere var det 7,7 prosent astmatikere, og de tok 14,4 prosent av medaljene. Tallene i Vancouver i 2010 bekrefter inntrykket.

KOMMENTAR: Vi er sykest, vi er raskest og vi er moralsk overlegne

Under press

Idretten er bygget på en ide om at reglene skal være like for alle, selv om vi alle er forskjellige. Sånn sett minner idealene om de rammene vi ønsker for samfunnet for øvrig: Ulike forutsetninger, like muligheter.

For å klare å bli en vinner trenger man som regel en kombinasjon av de beste genene, den beste treningen og det beste støtteapparatet. Av de tre faktorene er det lettest å jukse med det siste.

Verdensmesteren i orientering, Anne Margrethe Hausken, sier til Dagbladet hun har barn i femårsalderen som driver idrett og som allerede har merket seg at voksne utøvere jukser ved hjelp av medisin.

Gullgrossisten i løping, Ingrid Kristiansen, sier til Aftenposten: – Fikk vi astma, måtte vi slutte å løpe. Får man vondt i et kne, må man også slutte.

Kanskje var det sånn før. Men de medisinske grensene er under press. Ikke minst under tyngden av Norges Skiforbund.