Kultur

Det Hitler 
ikke skjønte

Det er Wagner-feber i Europa. Den lumre fornemmelsen av rasisme, antisemittisme og nazisme har fordampet.

Bilde 1 av 5

Olav Egil Aune er i Leipzig i Tyskland.

Det er ikke lenge siden Wagner var forbudt i Israel. Det er heller ikke mange år siden få i den tyske byen Leipzig visste at et av verdens største genier, Richard Wagner, var født der og arbeidet der. Hitler elsket Wagner og «brukte» operaene Rhingullet, Valkyrien, Siegried og Ragnarokk til å oppildne seg og andre. I Norge sto det heller ikke bra til. Det har ligget lokk på Wagner. Naturlig nok. En ny, gigantisk og vakker oppsetning i Leipzig tar lokket av.

Skjulte drifter

Nå ser vi det annerledes. Moderne psykologi har flyttet Wagners myteunivers av guder og halvguder inn i oss selv: Den store fortellingen om at grådighet fører til fall og at den som savner kjærlighet, søker seg makt. Det er velkjent i en tid hvor banktrollene og finansinstitusjonene spiser til de sprekker. Griskhet fører til fall.

Det var dette Hitler misforsto, snudde rundt på og gjorde til ideal. Mens det handler om det motsatte: Om at våre skjulte drifter og mørke dragninger trekker mot undergang. Eller seier. Alt avhenger av hvor godt vi kjenner oss selv og tar konsekvensen av det vi ser. Hvis vi er med på den reisen, er Wagner et «mirakel», en kur, en invitasjon til å bryte «ringens» makt og avverge dens destruktive virkning på eget liv og på verden rundt oss, det som gjør alt ulevelig.

OLAV EGIL AUNE: «Beethoven tar av i Kina»

Til overflaten

Dette er tykt og tydelig på plass i Tysklands store Wagner-satsing i år, neste år og året deretter: Nibelungen­ringens fire operaer, fire kvelder på rad i Leipzig. Det har skjedd én gang nå i mai. Det skjer én gang til i juli. Så hverdags er det ikke: Det er sjelden, om ikke aldri, at alle fire – 19 timer opera – spilles i rekke­følge med bare noen timers mellomrom. «Langsomheten» fungerer som en gjærdeig, som aktiverer minner og følelser og ubearbeidede konflikter som eser opp til bevissthetsoverflaten.

I Rosamund Gilmores «fabelaktige» (i ordets direkte betydning) regi, er det fabelen som har makt, den pompøst selvhøytidelige Wagner er forduftet. Hun ­fører på det mest sublime og eventyraktige, dansen inn i Wagners myteunivers – som en «uro», noe androgynt, som ikke lar seg fange i «meninger», de er der bare, som sjelens skygger i ustanselige bevegelser blant sangere av så formidabelt karat og verdens beste orkester (vil mange, inkludert meg, si) at selv modne Wagner-kjennere ber folk dra til Leipzig – ikke til Wagner-pilegrimsbyen Bayreuth – for å se Wagner for og i vår tid.

LES MER: I dødssporet til Max Reger

Førti år siden sist

Det er 40 år siden det sist skjedde i Leipzig. Hvorfor? – kan ingen svare meg på, uten å komme inn på ubehaget. Det er ikke lett for en tysker (og oss andre) å frigjøre seg de gamle, gulnede bildene av Hitler som hilste folket utenfor Operaen i Leipzig på 1930-tallet. Så må vi isolere det fra det og «vite» at Wagner neppe hadde likt det, skjønt så enkel var han, at han kanskje hadde likt det.

Aldri før har noen hørt slike akkordfølger og en så overveldende ny orkesterpallett som hos Wagner. Sjelden svulmer den mer edruelig enn nå, i Leipzig, under Ulf Schirmers nøkternt, igjennom musikalske taktstokk. I en forestilling som mest ligner en serie av sterke drømmer: Vi husker noe og glemmer noe, det viktige berører oss på dypet. Her – i Leipzigs nye «Ring» – tar ­mytene seg forbi det bevisste «jegets» forsøk på å skille mellom fakta og følelser. Dermed er plysjtidens Wagner-oppfatninger blitt støv.

LES MER: Er det best å la den fremste kirkekunsten stå trygt på museum, eller utsatt til i en kirke?

Misbruk av makt

Det handler altså om kjærlighet og misbruk av makt. Den grådige som beholder den ringen, kan styre verden, og den som smir en slik ring av eget «rhingull», frasier seg kjærligheten. I dag vil en psykoanalytisk musikkhistoriker si at smeden, som smir ringen, ­representerer det avviste og mishandlede barn, som vi – de fleste av oss – på et eller annet nivå, har som følgesvenn gjennom ­livet, mørkesiden av vår personlighet som vil ha makt over andre. Når dette – gjennom 19 timer – får skrudd seg inn i oss, kan vi rense opp og begynne på arbeidet med vår egen fremtid.

I gamle dager var det sånn at en vaskekte wagnerianer var en slags pilegrim eller kurgjest, som hvert år, om sommeren, tok av gårde til Bayreuth, der de på ettermiddagen og iført festtøy samlet seg mellom korintiske søyler til noe som kunne minne om en minnehøytidelighet (over vår egen sjel?). Slik er det ikke lenger.

I Leipzig snakker en nå om playstationgenerasjonens Wagner, unge som er vel kjent med problematikken – dødskampene­ mellom ulydighet og katastrofe, kjærlighet og oppreisning (på skjermen).

Nibelungenringen utspilles på sett og vis i fortsettelsen av Ringenes herre og Harry Potter. Men Wagner var først.

BOKANMELDELSE: «En forvirrende deilig samtalebok med forfatteren Marguerite ­Duras»

Uspiselig person

Så: Er det så politisk harmløst som det synes, eller manipulerer geniet Wagner oss. Ikke i denne oppsetningen, hvor maktens meningsløshet vendes mot oss selv og moderne nok kan tolkes inn i pengenes verdensorden (selv om det naturligvis ikke er nevnt).

Ikke underholdning

Wagner er en kompleks affære. Blander vi verket og komponistens oppførsel, kan det bli et plussregnskap for rasisme, nasjonalisme, våpenmakt og kjønnsfascisme. Det var Hitlers regnskap. For meg er Wagner eksistensialisme, kledd i vakker og voldsom musikk, gripende teater, store bilder – og nå, i Leipzig, dans.

For han var en uspiselig person. Men han var også geniet, som fortalte den store historien om livene våre gjennom genial musikk, voldsom tekst, store bilder – og nå, i Leipzig – dans. Vi må bak geberdene. For bak spekulative tolkninger ligger lag på lag og venter på å bli sett som helhet. For Wagner var ikke opera underholdning, men et redskap til å forklare verden gjennom følelser, filosofi og mytenes musikkspråk. Ingen har lagt listen høyere når det gjelder å gi kunstnerisk energi til en erfaring av hva verden ­består i, det ser heller ikke ut til at noen kommer til å gjøre det.

Leipzig venter: Det spilles to ganger (serier) i år, den ene er over, to neste år og to i 2017.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur