Det fagreste par i verden

Bård Vegar Solhjell avlegger meg en visitt i innlegget «Verdier, vitenskap og underkastelse». Det er et svar på min forrige Vårt Land-tekst, der jeg kritiserte SV-nestlederen for å mytologisere opplysningstiden. Innlegget rydder opp i noen uklarheter og bekrefter mistanken om at vi egentlig er enige om det aller meste, som at verdier ikke kan avledes fra vitenskapen, betydningen av sekulære fellesinstitusjoner, og at gyldige argumenter må fremlegges i det Habermas kaller et «allment språk».

Like fullt har jeg fremdeles en høne å plukke med Solhjell. For naustdølingen stevner frem i et mytologisk myrlandskap, der opplysningstiden fremstilles som en plutselig frigjørende tanke helt uten premisser og forhistorie.

LES MER: SV-topp advarer mot religionenes tilbakekomst

Alltid fornuft

I evangeliet etter Solhjell foretar opplysningstidens filosofer et «dypt radikalt grep» med fortiden fordi de slår fast at fornuften må være en erkjennelsesteoretisk rettesnor; og at «lover og normer – og verdier! – må bygge på hva vi selv finner ut er bra for oss».

Til hvilket det er å bemerke: Ja, hva skulle vi ellers bruke fornuften til? Og hvem skulle disse lovene, normene og verdiene ellers være «bra for»?

Opplysningstiden representerer avgjort et stort og viktig vannskille i historien, men det er verdt å minne om at fornuften ikke er noe som ble oppdaget en gang på 1600-tallet. Mennesket har vært et fornuftstyrt vesen siden det hoppet ned fra trærne, drev rundt som nomader en periode, utviklet jordbruksmetoder, og deretter erobret hele kloden. Og siden skapte atombomben.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Rasjonell begrunnelse

Hele veien har det lagt sine rasjonelle evner til grunn og spurt seg: Hvordan kan jeg forklare dette? Hvordan kan avlingen bli enda større? Hva er et godt og meningsfylt liv?

For å ta et konkret eksempel: sabbaten. Som det heter i Markusevangeliet: «Sabbaten ble til for menneskets skyld, ikke mennesket for sabbatens skyld.» (Mark. 2,27). Hviledagen ble altså ikke utviklet for å blidgjøre en eller annen tenkt guddommelig entitet, men fordi den er «bra for oss».

Og nettopp derfor er argumentet for den eldgamle jødiske hviletidsbestemmelsen like gyldig noen tusen år senere – i debatten om søndagsåpne butikker. Fordi den har et rasjonelt og erfaringsmessig forelegg.

Forholdet mellom rasjonalitet og tro er komplekst. En tro kan for eksempel være rasjonell uten å være sann. Det var lenge rasjonelt å tro at solen beveget seg rundt jorden, og vår kalender ble opprinnelig beregnet ut fra denne modellen. Og omvendt: Ingen har noensinne gitt sitt fulle besyv til det ubevisste. Likevel er det grunn til å tro at det ubevisste eksisterer, all den tid det gir mening til de erfaringene vi gjør oss i verden.

[ LES FLERE TEKSTER FRA VÅRE SPALTISTER HER ]

Avhengighetsforhold

I Solhjells skapelsesberetning – der «tro og nedarvede forestillinger» sprekker i møte med fornuftens lys – reduseres i stedet disse to begrepene til to gjensidig utelukkende størrelser.

Sigbjørn Sønnesyn, PhD i historie og tilknyttet Durham University, minner derfor Solhjell om at tro og viten i virkeligheten lever i et komplementært avhengighetsforhold: «Fornufta treng næringa frå trua på eit forståeleg univers, på varige og sanne verdiar, på menneskets evner til å erkjenne sanning – sjølv når denne trua er tufta på ein religiøs grunnmur.» (Vårt Land, 02.09.15)

Ikke til forkleinelse for Sønnesyn, men Henrik Wergeland sa det kanskje enda mer elegant: «Agtbare Ungersvend Sund Fornuft og dydige Jomfru Christenkjærlighed ere det fagreste Par i verden». (Nordmandens Katechisme, 1845.)

Håvard Nyhus er kommentator og skribent.