Meninger

Det er på tide å snakke rolig sammen

Kirkevalgkampen har vært preget av harde ord. Dersom meningsmotstandere skal klare å jobbe sammen i Kirkemøtet, må språkbruken legges om.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Onsdag ble det klart: De som vil ha vigselsliturgi for likekjønnede i kirken, vinner fram. I 2017 eller 2018 blir det endelige vedtaket gjort.

Valgkampen ble preget av én ivrig part og én mindre synlig part. Førstnevnte, altså Åpen folkekirke, har beskyldt meningsmotstanderne for å stenge kirkedøra for homofile og andre som ikke oppfyller visse «krav». Miljøet rundt Levende folkekirke har på sin side gått langt i å stemple motparten som ubibelsk.

I politikken kan man kalle hverandre tulleparti eller uansvarlig og hjerterå den ene dagen, for så å legge fram felles veisatsing i milliardklassen dagen etter. Slik er spillet på Stortinget. Det fungerer ikke på den måten i kirken. Det som sies der, stikker dypere enn at man bare kan børste støvet av og gå videre.

LES OGSÅ: Kvinner sørget for ja-flertall for vigsel av homofile

Kan ikke late som alt er greit

Karakteristikkene som ble brukt i kirkevalget, var langt mer enn slagord. De var konklusjoner på teologiske resonnementer. Da kan man ikke bare nullstille og late som alt er greit når debatten er over.

Når det nye Kirkemøtet trer sammen i april 2016, er det først og fremst for å gi gass i prosessen med å skru sammen Den norske kirke på nytt når stat og kommune trekker enda flere av sine støttefunksjoner ut. Det skal etter planen skje allerede ved inngangen til 2017.

Dette vet de som har vært tillitsvalgt i kirken en stund. Da Kristin Gunleiksrud Raaum, en av frontfigurene i Åpen folkekirke og gjenvalgt representant i Oslo bispedømmeråd, ble intervjuet på Dagsrevyen onsdag, understreket hun at det fortsatt skal være plass for dem som mener noe annet enn hun gjør: «Det er to syn i kirken, og det er gode teologiske begrunnelser for dem begge.»

LES OGSÅ: Tror det kan bli vanskelig å finne nok prester som vil vie homofile

«Det er en skam»

Et slikt utspill er en tydelig invitasjon til å legge valgkampen bak seg og gå videre sammen. Samtidig er det et budskap som det kan være vanskelig å gjøre rede for: Det synet som Åpen folkekirke har kjempet mot med nebb og klør og som angivelig stenger kirkedøra for folk flest, er altså teologisk legitimt.

Ikke minst internt i Åpen folkekirke vil det være delte meninger om hvor grensen for legitime teologiske syn går. Samme dag som Raaum uttalte seg forsonende på Dagsrevyen, sa styrelederen i organisasjonens avdeling i Nord-Hålogaland – og nyvalgt representant til Kirkemøtet – Kai Krogh, dette til NRK om at det finnes kvinneprestmotstandere i det sittende bispedømmerådet: «Det er en skam.»

Rom for to syn – hvor lenge?

Kampen om kvinners prestetjeneste var like tøff som kampen om homofiles plass i kirken. Ikke desto mindre var alle på et tidspunkt enige om at det måtte være rom for flere syn. Kroghs utsagn viser at den enigheten for lengst er borte og at de som ikke vil se kvinner på prekestolen, er fritt vilt i debatten.

Det er i stor grad opp til valgvinneren – altså Åpen folkekirke – å definere om rommet for to syn i homofilispørsmålet har en utløpsdato. Dersom det har det, vil de som tilhører mindretallet før eller siden gå fra å være legitime meningsmotstandere til å bli «en skam».

Tillitsvalgte som bruker slike ord om hverandre, kan ikke jobbe sammen. For Den norske kirkes skyld får vi håpe at de som vil stemple meningsmotstandere på den måten, ikke får sette standarden for omgangstone på Kirkemøtet de neste fire årene.

LES OGSÅ: Prester skal ikke tvinges til å vie homofile

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Meninger