Kommentar

Det
 åndelige 
også

«En er ikke eldre enn man føler seg», er blitt et slags fyndord. Da vil jeg ­heller snu det: «Vi er så gamle som samfunnet vil at vi skal være».

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det vekket tanker og var heller ikke så lite ­vemodig, å lese forfatteren Else Breens rakryggede artikkel «Om å eldes i en fremmed verden» i Vårt Land sist fredag. Et innlegg fra en «ressursperson» som har evne til å fortelle om alderdommens pluss og minus, hun føler – som Obstfelder – at hun er «kommet på en feil klode».

Hun skrev for mange.

LES OG SE VIDEO: Anne sletter graven til sønnen Bendik

Klinger i øret

Alle partier har behov for å markere at de har eldrepolitikken høyt oppe i flaggstangen. Det er sikkert riktig, bortsett fra at det er – som så ofte i politikken – så og si entydig penger og materialistiske behov det er snakk om. Klinger det ikke i øret fra TV-ruta: «150 nye plasser på sykehjem ...!» Bra det, hvis det blir noe av. Men slike bestemmelser må bunne i en holdning til hele mennesket, også til velvære og det åndelige. Det virker i en del uttalelser som om eldre/gamle er en pakke som skal pakkes inn i et rom.

Mens mange gruer seg for ­ensomheten.

Det handler om det å bli til overs.

Obstfelder, den sublime ­poeten, skulle ha sett dagen i 
dag.

Ekstreme tilfeller

«Alle vet at de gamles situasjon i dag er skandaløs», skrev forfatteren og eksistensialistfilosofen Simone de Beauvoire i sitt store essay Alderdommen (nettopp utgitt på norsk av Vidarforlaget) på 1970-tallet: «I ekstreme tilfeller er de gamle tapere på alle punkter, de lever i sin motsetningsfylte status. De var de første ofrene for seleksjon i dødsleirene; siden de ikke hadde krefter til å arbeide, hadde de ingen sjanse.»

Et rått eksempel. Men sant.

Begås her

Grusomt, sier vi. Og tenker ikke på at den «prioriteringen» det snakkes om – kall det like godt selektering – som et av de rikeste landene i verden, Norge, foretar når det handler om livreddende behandling for eldre: Når du passerer en viss ­alder, mister du retten til selvsagt å få hjelp, «det må prioriteres».

Alle skjønner hva det er snakk om. Men alle har også en anelse om at det begås urett. Visst må vi «prioritere», men ikke når det gjelder liv/død.

Afrikaneren

For en tid siden skrev en afrikaner, som bor i Trondheim, et leserinnlegg i Dagbladet. Han forundret seg over det norske samfunnet. Han søkte jobb på jobb på jobb, men fikk beskjed om at han var for gammel. I det samfunnet han kom fra, var det de gamle som har status – de som har levd en stund, samlet kunnskap og visdom, som de unge kunne få del i, prøve ut, for så å gi det videre til sine etterkommere. Han var forundret, han brukte ikke ordet sjokkert, han var for dannet til det.

LES OGSÅ: For henne er julen ensomhet

Nesten fysisk

«Alderdommen er håpløs hvis man bare er kroppsfiksert og opptatt av ­fysiske forandringer, men den kan bli et forventningsrom hvis man godtar aldringen og regner med en større virkelighet enn den fysiske», skriver Else Breen.

Dette forventningsrommet kan en finne frem til selv. Men de fleste, i alle aldere, trenger hjelp, siden heller ikke det er «prioritert». Åndens rom i kroppen, det høres nesten fysisk ut. Desto mer nødvendig. For er det noe som karakteriserer det å bli gammel, er det den drepende rutinen –at gamle, sterile, stivnede vaner gjentas og gjentas.

LES OGSÅ: – «Likes» på Facebook er nær meningen med livet for noen

Gledes ved det vakre

Jeg hadde­ en gammel venninne, hun ble rundt 100 år gammel. Hun var nonne og hadde en trygghet rundt seg som gjorde at hun kunne­ utvide det forventningsrommet Else Breen så viktig snakker om. Søster Agnes Marie, som hun het, skrev en vakker, ­liten bok om det – Kunsten å eldes uten å bli gammel (St. Olav forlag, 1993). Der skriver hun:

«Når man ikke lenger har mot til å fortsette for å nå sitt ideal. Når man er bitter og pessimistisk på livet. Når man ikke lenger kan glede seg over det vakre, det gode. Når man ikke lenger har viljen til å overvinne redselen, angsten. Når man bare snakker om fortiden, og når fremtiden ikke lenger er tiltrekkende. Da begynner man virkelig å få en alderdommens sjel.»

LES OGSÅ: Kaller homo-kjærlighet for 'heslig'

Stortinget

Mens sekundviseren spankulerte videre som et stykke livløs mekanikk, holdt hun fanen. Hun burde vært ­ansatt på Stortinget.

VERDIDEBATT: Vi må ikkje få eit samfunn der høg alder er eit større tabu enn død

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar