Der de hater pressen

Filmen av statsminister Sigmundur Davíðs som svetter, stammer og tilslutt flykter fra et intervju, har torpedert hans troverdighet. Store deler av det islandske folket hoppet over krav om en forklaring og krevde hans avgang. Men det var mer enn bare mulig skattesnusk som ble avslørt.

Agenda

Statsministeren, som selv har bakgrunn som journalist, har det siste året fått et stadig mer anstrengt forhold til pressen. Han kritiserer gjerne journalister som stiller kritiske spørsmål for å ha en agenda. Spesielt gjelder det kringkasterens ansatte. Den sittende regjeringen har systematisk bygget ned RÚVs budsjetter, mens de samtidig sår tvil om kanalens troverdighet.

Sigmundur Davíðs reaksjon på at en islandsk journalist tilknyttet kringkasteren dukker opp ­under intervjuet med SVT, gjør inntrykk. Først blir han sjokkert, så indignert, og så til slutt rasende over at en journalist han har avvist å snakke med, likevel lurer seg til et intervju. Det er riktignok en uvanlig arbeidsmetode for journalister å bruke en utenlandsk kollega som en trojansk hest for å komme seg inn porten til egen statsminister, men så er kringkasteren i en uvanlig situasjon.

Graveprogram

Saken var nemlig ikke helt ny da RÚV viste sitt graveprogram søndag kveld og for alvor sparket i gang skandalen. Nyheten om en eller annen forbindelse mellom Sigmundur Davið og selskapet på Jomfruøyene har vært kjent i islandsk offentlighet i noen uker. Daglig, før og etter at «bakholdsintervjuet» ble filmet for noen uker siden, har kringkasteren forsøkt å få statsministeren i tale.

Men selv om han i SVT-
klippet flere ganger gjentar at 
den islandske journalisten, Jóhannes Kr. Kristjansson, kunne­ fått et eget ­intervju om han 
bare spurte,­ har han nektet å snakke med kringkasteren.

LES MER: Frivilligheten er en søyle i Islands integreringsarbeid

Harmdirrende

Partiets forståelse av RÚV som en fiende, kom kanskje tydeligst frem på mandag. På vei inn til krisemøte i statsministerens partigruppe sa miljøvernminister Sigrún Magnúsdóttir til kringkasterens journalist på gangen at hun hadde full tillit til regjeringssjefen.

– Hva er det da dere skal ­diskutere, spurte reporteren?

– De siste dagers begivenheter, slik som kringkastingens overraskelsesgjest.

– Unnskyld?

– Kringkastningens overraskelsesgjest!

Så går hun. Sinnet og indignasjonen kommer ytterligere til uttrykk noen sekunder ­senere da hun snur seg tilbake og harmdirrende spør hvor overraskelsesgjesten er i dag, og om ikke det har blitt et fast innslag i ­intervjuer?

– Det er jo så morsomt! roper hun sarkastisk til en målløs journalist.

Det er åpenbart RÚVs måte å (nesten) få statsministeren i tale og ikke statsministerens hemmelige selskap i et skatteparadis, som i hennes øyne er det egentlige problemet.

SIMONNES OM TYRKIA: Stopp Erdogan!

Verdens øyne

Selv om statsministeren riktignok forsøkte å hindre SVT fra å vise skandale­intervjuet, og ringte politiet da Aftenpostens journalister ville ha et intervju mandag morgen, er det ikke lenger like lett å skylde på pressens vendetta, når The Guardian, Züddeutsche Zeitung og Le Monde en sjelden gang trykker noe annet enn naturfoto­grafier fra den forblåste øya i ­Atlanteren.

Men det har fungert så godt til nå at Islands statsminister i flere uker har visst om det vi alle nå har fått vite, og valgt som sin strategi å ignorere deler av pressen.

Dårlig selskap

Mange har pekt på den tilsynelatende korrupsjonen og sørget over at ­Island med dette blir nevnt i samme ­åndedrag som Kina, Aserbajdsjan og Russland. Men vel så ubehagelig er det om ­Islands øverste politiske leder deler noen av de ovennevnte lands lederes tanker om pressens rolle i et demokrati.