Religion

Den uregjerlige kirken

Selvfølgelig har Den norske kirke et styringsproblem. Hva skulle den ellers hatt?

Tidligere i sommer åpnet fylkesleder i Oslo Frp, Geir Ugland-Jacobsen, for å vrake partileder Siv Jensen fra førsteplassen på stortingslista i 2021. «Det er ikke til å underslå at det er visse ideologiske forskjeller», la han til.

Han gjentok seg selv i et påfølgende intervju: Det kunne ikke være noen automatikk i at Jensen ble innstilt på førsteplass på Oslo Frps liste bare fordi hun er partileder.

Det lille «hovedstads-opprøret» var imidlertid kortlivet. Fra øverste hold kunne partileder Siv Jensen nøye seg med å legge an en morsk mine, og før noen engang hadde fått sukk for seg var begge nestlederne i lokallaget ute og garanterte at obsternasigheter av denne typen ikke skulle gjenta seg.

Og det ble kveld, og det ble morgen første dag, og roen i partiet var gjenopprettet.

Befaling fra biskopene

Ta så denne innføringen i Fremskrittspartiets organisasjonskultur og sett den opp mot hva som utspilte seg i Den norske kirke i vinter, da det gikk ut befaling fra biskopene om at et dåpsbrev skulle leses opp fra prekestolen.

Visst kunne prestene være egenrådige inntil det uregjerlige, og uenighet er et gode og alt det der, men et enkelt og oppbyggelig dåpsbrev kunne de vel påta seg å resitere – uten å reise bust?

Om så var. Et hissig ordskifte senere, så en «forundret» og avtroppende preses, Helga Haugland Byfuglien seg nødt til å stille spørsmål ved hele organisasjonskulturen som sådan: «Vi skal selvsagt respektere ytringsfriheten, men prester må også forholde seg til kirkelig ledelse», uttalte hun.

Så er det mulig å ironisere over hvor «forundret» Byfuglien hadde grunn til å være i en kirke som er grunnlagt på motstand og opprør.

Oppsplittet fellesskap

Denne iboende autoritetsskepsisen er lutherdommens paradoks og kime til sekterisme. Ved å detronisere paven og overføre autoriteten til den enkelte bibelleser, beredte Luther grunnen for et løst og stadig mer oppsplittet fellesskap, der grensen for innenfor og utenfor blir stadig vanskeligere å skjelne.

Dette er Den norske kirke på sitt beste. Og sitt verste. På den ene siden svekker det muligheten for maktovergrep i autoritetens navn, et ikke ukjent fenomen i Den katolske kirke.

På den annen side blir det litt som det nederlandske fotballandslaget, som består av elleve individualister som alle nekter å adlyde treneren fordi de selv vet best. Slik enhver landslagstrener for de Oranje før eller siden må erkjenne: Det er et fint skille mellom medbestemmelse og mytteri.

Hyrdebrev

Det er en slektning av denne hollandske laglederen vi ser i Bispemøtet i dag, som sender ut spillerinstrukser og hyrdebrev som bare få gidder å lese, og som bare «forundret» kan konstatere at youtube-evangelister og andre bringer troen i forlegenhet. Fordi det knapt finnes noen makt, myndighet eller sanksjonsmuligheter å påkalle.

Langt mindre noen partipisk eller styringsverktøy slik Siv Jensen har for hånden. Kun «oppfordringer» og «henstillinger». Dette er prisen for å kaste om på pavekirkens maktstrukturer. Der ingen skal være pave, blir alle paver.

Prosedyrefeil

I Lillesand i forrige uke ble denne maktesløsheten spilt ut for åpen scene. Da «youtube-fenomenet» Levi Jensen varslet at han ville «kurere homofile» i umiddelbar nærhet til Lillesand kirke, hadde prost Steinar Floberg kun én mulig respons: Et slikt påfunn måtte arrangøren eventuelt ha tillatelse fra soknerådet til å gjennomføre, anførte han.

En fattig henstilling som Jensen i sin tur svarte med å ignorere. «Dårlig folkeskikk», sukket prosten. Og det var også alt han kunne gjøre. Å sukke, og å påkalle formelle saksbehandlingsfeil.

Noen teologisk irettesettelse var det ikke anledning til. For hvor skulle den autoriteten vært hentet fra? Når protestanter kives om hva som er rett og galt, nytter det ikke å henvise til en autoritativ instans. I stedet går de hver til sitt, og tviholder på sitt eget svar.

Ulike modeller for å demme opp for denne tendensen har vært forsøkt, med såkalt karismatisk lederskap som det mest utilrådelige. Om historien har lært oss noe som helst, så er det å være på vakt overfor ledere med karismatiske nådegaver – om de aldri så mye løser et autoritetsproblem. Store, karismatiske ledere finnes, bevares, men de er sjelden så gode som de utgir seg for å være.

Mere fjell

Jeg skal ikke foregi å kjenne det rette vippepunktet mellom ledelse og medbestemmelse; mellom styring og tillit. Eller hvor langt det er riktig å gå for å imøtekomme den enkelte medarbeiders overbevisning og samvittighet – før det går utover felleseiet og de lange linjene. I all beskjedenhet tror jeg både Byfuglien og Olav Fykse Tveit vet mer om dette enn meg.

Men jeg vet at det er godt å ha noe å legge pannen inntil; noe gammelt, som fjell. Som Rolf Jacobsen skriver:

Og kjøle pannen din på den,

og tenke tanken ut.

Og tenke selv.

LES MER:

Kirken blir hørt skal også få samme koronaregler som andre kulturaktører

Vårt Land mener: Redigering er ikke sensur

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Religion