Den muslimske feministen

De siste ukene har Human Rights Service (HRS) kommet med en rekke utfall mot Hadia Tajiks ekteskap med ikke-muslimen Stefan Heggelund.

To tanker i hodet

HRS reagerer på at Tajik på den ene siden forsvarer arrangerte ekteskap, så lenge dette er frivillig – selv om hun har problematisert frivilligheten rundt slike ekteskap. På den andre siden valgte feministen Tajik sin egen ektefelle. Dessuten insisterer hun på at hun fortsatt er muslim.

Dette må fremstå som en umulighet for HRS og deres informasjonsleder Hege Storhaug. I et åpent brev på organisasjonens hjemmesider tar en tidligere HRS-ansatt oppgjør med Tajik. Kvinnen som blir omtalt som «Jeanette» stiller følgende spørsmål: «Kan muslimske jenter nå ekte ikke-muslimer, eller er det bare narrespill?»

Tajik valgte til slutt å svare i Aftenposten: «Noen velger som meg. Andre velger tradisjonelt. Like lite som jeg vil bli pådyttet andres verdier, vil jeg pådytte dem mine: I et ekte og fritt samfunn er det lov å være konservativ, ta tradisjonelle valg og søke råd og medvirkning fra sine foreldre. Det som ikke er lov, er tvang, trusler, press og undertrykking»

LES OGSÅ: – Uproblematisk å være gift med ikke-muslim

Endre innenfra

Det som trolig faller Hege Storhaug og islamkritikere i HRS så tungt for brystet, er Tajiks vilje til å ha flere tanker i hodet samtidig. Mens den tidligere tvangsgifte «Jeanette» i dag tar avstand fra islam, insisterer Tajik på at hun er muslim og vil forandre de religiøse tradisjonene innenfra. Akkurat på samme måte som kristne kvinner har kjempet for likestilling i kristne kirker i tiår etter tiår.

Hadde Tajik derimot tatt avstand fra islam, ville nok Storhaug og HRS trukket henne til sitt bryst.

LES MER: Flere imamer snur om ekteskap

Forstyrrer islamkritikernes bilde

Tajik bidrar til å forstyrre islamkritikernes bilde av islam. Ikke nok med at hun har giftet seg av kjærlighet med en ikke-muslim. Hun har også gått hen og blitt både kulturminister og nestleder i Norges største parti. En slik muslimsk kvinne kan ikke passe inn i det bildet Storhaug har av islam, der kvinner kun er undertrykte. Og der Koranen kun kan leses og forstås på den bokstavtro og tradisjonelle måten.

Det er kanskje ikke så rart at Storhaug er fortvilet over Tajik. Hun framstår ikke bare som en utradisjonell muslim, men også som en utradisjonell Ap-politiker, som ikke er fremmed for å hylle kristendommens positive påvirkning i Norge.

LES OGSÅ: «Hajik er symptom på at Europa er med på å skape et nytt islam»

Hyller kristen kulturarv

I 2010 deltok Tajik i en stortingsdebatt på initiativ fra daværende KrF-leder Dagfinn Høybråten, om hvilken rolle religionene skal spille i fellesskapet. Fra Stortingets talerstol omtalte hun den kristne kulturarven i rosende ordelag, og sa blant annet: «Både velferdssamfunnet og det sekulære Norge er et resultat av den kristne kulturarven vår». Dessuten ga hun ros til en rekke kristne organisasjoner som har bidratt til å bygge velferdsstaten, og mente det er viktig at disse sikres gode vilkår som supplement til det offentlige.

Det kan virke som en del islamkritikere er redde for at Tajik og likesinnede skal gi et for positivt bilde av islam. For mange av oss andre gir Tajik håp om et rikere og rausere samfunn, både religiøst og på likestillingsfronten.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Kamp innenfra

Dessuten er det mange av oss, ikke minst kvinner, som forstår og gjenkjenner viktige deler av Tajiks erfaring fra kristne sammenhegner.

Dette skrev hun i fjor som spaltist i Vårt Land, om hvordan religiøse miljøer forandres innenfra: «Bli der. Hold deg fast, om så bare med neglene, som om du hang på kanten av et stup. Bruk hver eneste lille muskel for å holde deg der, også når noen snøftende tramper forbi og sier at «du har ikke forstått noen ting». Løft deg opp med fingertuppene, og når det gjør vondt, så husk at du gjør dette ikke bare for deg selv, men for så mange andre. For alle som kommer etter, for alle som vil leve frie liv – og samtidig ha nærhet til Gud.

Noen må bli værende for å forandre religionen fra innsiden. Ikke som femtekolonister, indre «angripere», men som oppriktig kjempende for hvilken forståelse av Gud som skal vinne frem for neste generasjoner»