Den grensen under vann

I et intervju med Dagsavisen 25. juli uttalte Sylvi Listhaug at hun var «dritt lei» av å bli konfrontert med sitatet om at Knut Arild Hareide «sleiker imamer opp etter ryggen»: «Kan dere ikke snart bli ferdig med det?», sa hun. «Dette er to år siden. Dere tar det opp igjen og igjen. Vet du hva, jeg er dritt lei av det, for å si det rett ut.»

Jeg skal komme Listhaug litt i møte. Jeg er også trett av sitatet om imamsleiking. Det ble sagt i kampens hete, Listhaug har beklaget det, og det er på tide å gå videre.

Karikaturstriden

Det hadde imidlertid vært enklere å ha sympati med Listhaug om hun ikke benyttet seg av nøyaktig den samme metoden selv. I mandagens VG, én uke etter at hun beklaget seg over å bli konfrontert med en to år gammel uttalelse, valgte Listhaug i tospann med Siv Jensen å gå til angrep på en 13 år gammel Jonas Gahr Støre-uttalelse. Under «karikaturstriden» i 2006 var det som den gang var Utenriksministeren angivelig ikke i stand til å «stå oppreist» og forsvare ytringsfriheten.

Ifølge Frps lederduo representativt for et parti som «mange ganger» har «vaklet» i sitt forsvar for ytringsfriheten. På spørsmål om lederduoen har andre eksempler på denne påståtte vaklingen, kvitterte de med at Hadia Tajik ønsker å bøtelegge netthets (som det allerede er hjemmel for) og at New York Times har sluttet og publisere karikaturtegninger. Hva New York Times har med Arbeiderpartiet å gjøre gikk de ikke nærmere inn på, annet enn å knytte begge to til et stadig mer omgripende «krenkelseshysteri».

Skitt og kanel

Listhaug og Jensens bidrag i ytringsfrihetsdebatten var således lite verdt. Som innlegg flest i debatten var det skitt og kanel, løst og fast om hverandre. Hva er rammene for ytringsfriheten? Hva skal lovreguleres, hva skal påtales, hva skal kritiseres, og hva gjør vi lurest i å heise på skuldrene av?

Den slags avklaringer og presiseringer gjorde duoen ingen forsøk å komme med. I stedet fulgte en liste over påståtte forbrytelser mot ytringsfriheten ispedd noen besvergelser om at ytringsfriheten må være «total», hva nå det skal bety (også Listhaug og Jensen vil i praksis ha begrensninger på ytringsfriheten).

Om vi utvider perspektivet, melder spørsmålet seg: Hvorfor skal alle debatter på død og liv gjøres til et spørsmål om «ytringsfrihet»? Dels handler det om den såkalte «kulturkampen» og møtet med Islam, der Ytringsfriheten har blitt mytologisert og oppnevnt til Vestens halvgud i mangel på noe bedre alternativ.

Rettsliggjøringen

Og dels handler det om «jussifiseringen» av samfunnet, som har skapt en forestilling om at loven er destillert samfunnsmoral – og omvendt: at alle irettesettelser har juridiske implikasjoner. Slik skapes en fortelling om en stadig lengre liste over ting det ikke lenger er «lov til å si» innenfor jurisdiksjonen til de «politisk korrekte», som i inkvisitorisk ånd forfølger ethvert overtramp like inn i de innerste internettkammer. Det er denne fortellingen Listhaug og Jensen gir sin tilslutning til, og den kan møtes på to ulike vis.

Enten ved å minne om at det i juridisk forstand er lov til å si nær sagt hva som helst her i landet, men at det ikke utelukker å bli motsagt eller imøtegått. Det er mye som er lovlig per se, men som ikke blir noe mer tilrådelig av den grunn.

At dette er sant og opplagt er imidlertid ikke ensbetydende med at det er et særlig godt svar. Forestillingen om det finnes en smal sti for hva som er lov å si og mene kan aldri kontres med lovparagrafer og juridiske besvergelser. Til det har den en altfor reell emosjonell klangbunn. Mange – langs hele det politiske spekteret – våger simpelthen ikke å si det de har på hjertet; det må vi ta på alvor. Fortellingen om en meningskorridor eller åsiktskorridor er sånn sett reell. Ikke på den måten at den som tråkker utenfor kan vente å få politiet på døren, men sanksjoner ikke desto mindre.

Dette er spenningen mellom undertrykkelse og reguleringen av et anstendig ordskifte, som vi skylder å snakke åpent om.

Nødvendige grenser

En klokere måte å møte Listhaug og Jensens fortelling om strenge grensekontroller, er derfor å anerkjenne den: Ja, det finnes et utenfor og innenfor. Og ja, de som løpende definerer disse grensene mellom akseptabelt og uakseptabelt er de samme som allerede befinner seg innenfor dem.

At denne grensen vanskelig lar seg identifisere («vi kan jo ikke se den grense under vann!») er ikke noe argument for å benekte den. Tvert om. Dette er nemlig kjernen i Listhaugs anklage mot de «politisk korrekte» – at de tilslører og underslår opplagte sider ved virkeligheten som de av ulike grunner ikke vil vite av.