Religion

Den gang alle var kristne

Vi hadde ikke skolegudstjeneste da jeg vokste opp. Men så gikk jo alle i kirken i julen.

I julehelgen intervjuet Hallingdølen noen av de av dalens innbyggere som har en annen tro enn den kristne: Et par buddhister, et par Jehovas Vitner, et par hinduer og en muslim. Avisen kunne opplyse at det er 200 muslimer og 20 buddhister i Hallingdal.

LES MER: Fire av ti mener Norge er kristent

At det finnes representanter for andre religioner i Hallingdal, er noe nytt. Slikt fantes ikke i min barndom. Men det er ikke disse nye troende som gjør at norsk kultur i dag er noe helt annet enn den var i min barndom.

Den store forandringen er at vi er blitt en sekularisert kultur. Og det er ikke først og fremst Human-Etisk Forbunds skyld eller fortjeneste. Vi har alle forandret oss.

Alle sang med på «Deilig er jorden»

Det var ingen skolegudstjeneste før jul i min barndom. Det var ikke nødvendig. Alle skulle jo i kirken i ­julen. Både julekvelden og første juledag møtte folk hverandre der. Hele bygda kom også på den store juletrefesten på samfunnshuset. Der var det minst sju-åtte ringer rundt juletreet, og alle sang med på både «Her kommer dine arme små» og «Deilig er jorden».

LES MER: Juletradisjonen som ikke passer inn

På juletrefesten på bedehuset kom bare de som hørte til flokken, og der var det ingen julenisse som delte ut poser. Så om alle var kristne, var det likevel et skille. Og kanskje lå noen av de første tegnene til sekularisering nettopp der.

Sekularisering og Charles Taylor

Charles Taylor skiller i sitt storverk «A secular age» mellom tre former for sekularisering. Den første formen er skille mellom kirke og stat. Det skillet ble først – delvis – gjennomført i går. I min barndom var statskirken en selvfølge.

LES MER: Sekulariseringens kristne røtter

Den andre formen for sekularisering er at folk i mindre grad deltar i religiøs aktivitet. Der har det skjedd store forandringer. Ikke først og fremst fordi færre går til kirken – jeg tror ikke det var så mange flere på en vanlig gudstjeneste den gang enn det er nå.

Men alle i min klasse ble konfirmert i kirken – noe annet var utenkelig om man skulle regnes som voksen. Alle giftet seg i kirken, og alle barn ble døpt (nede i dalen fantes det visst noen pinse­venner, men noe slikt hadde ikke vi).

De frelste

Alle var altså kristne­ formelt sett. Men likevel var det altså et skille. Det gikk mellom de som ofte ble kalte «relliøse» og de vanlige kristne. Jeg husker at jeg en gang på sløyden prøvde å argumentere for at alle mennesker er religiøse, men ikke alle er kristne. Men det slo ikke gjennom. De «relliøse» var de som gikk på bedehuset. Vi som gikk der, kalte oss riktig nok heller for frelste.

At folk fleste mente vi hadde rett i det, viste seg blant annet i at det bare var «de frelste» som gikk til nattverd i kirken. De ­andre ser ut til stilltiende å ha akseptert at de ikke var bra nok kristne.

LES MER: Norge er et dypt kristent land

Dette skillet kan ha vært et av bidragene til at folk valgte å ­definere seg som ikke kristne når dette ble en mer akseptert mulighet i samfunnet. Samtidig ser vi at flere går til nattverd i dagens sekulariserte samfunn. Å være kristen er mer av et valg i dag.

Verdensbildet

På skolen startet­ dagen med «Gjør det lille­ du kan» og ble avsluttet med «­Fager kveldssol» eller «Jeg vet en deilig hage». Vi pugget Luthers lille katekisme og salmevers, og Bibelens skapelsesberetning var det eneste som ble undervist i når det gjaldt jordens opphav.

Og da er vi over på Taylors tredje form for sekularisering, nemlig hvorvidt et religiøst verdensbilde er det eneste som regnes med, eller om det bare er en blant flere mulige synsvinkler.

LES MER: Danmark er et kristent land

Det er her den største forandringen har skjedd. Gudstroen er i høyden en av flere mulige måter å forholde seg til tilværelsen på, og ikke den som vanligst blir regnet som akseptabel.

Jeg møtte dette da jeg begynte på videregående skole, særlig gjennom debattmøtene i gymnassamfunnet. Og enda mer da jeg kom til Universitetet. Utdanningsrevolusjonen har uten tvil endret mye på kulturen. Det er blitt mer intellektuelt krevende å være troende: Du må kunne argumentere for det.

En ny kultur

At det kommer muslimer og andre religiøst troende hit til landet, er derfor ikke årsaken til at den kristne rammen som var så selvsagt i min barndoms samfunn, ikke lenger finnes. Tvert om: De representerer et skritt tilbake til en religiøs forståelsesramme. Derfor skaper de konflikter i møte med vår ­sekularitet.

Jeg regner meg tross alt ikke som så gammel. Men den endringen som har skjedd i norsk kultur i min levetid, er formidabel. Det er egentlig vanskelig å snakke om at det er den samme kulturen. Og likevel – eller nettopp derfor – er mange blitt opptatt av å holde på vår kristne kultur.

Det er nok derfor skolegudstjenester har slått slik an.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Religion