Den farlige idealismen

For mange er det uforståe­lig: At noen frivillig vil forlate tryggheten, friheten og velstanden, for så å vende tilbake for å ødelegge den – og gjerne seg selv i samme slengen.

Men rekrutteringen til terrornettverket IS går strykende. Over ti tusen ungdommer fra vest­lige land skal være dratt til Syria for å delta i krigen mot de vantro. Blant de nye jihadistene finner vi unge fra Frankrike, England, Tyskland og Norge – men også fra USA og Australia.

Man må lure: Hva er det som er 
så forlokkende ved å ofre seg selv?

[ LES ALLE SAKENE OM PARIS-TERROREN HER ]

Fascistisk appell

George ­Orwell var kanskje inne på det da han i sin omtale av Hitlers «Mein Kampf» skrev at fascismen psyko­logisk sett var mye mer appellerende for idealister 
enn den hedonistiske livs­stilen. Mens både kapitalister og ­sosialister sier at «vi tilbyr deg et godt liv», så sa Hitler til massene: «Jeg tilbyr dere kamp, fare og død». Og resultatet var at ­tyskerne kastet seg for hans føtter.

«Vi må ikke undervurdere den emosjonelle appellen i å ofre seg», skrev Orwell.

Han peker på behovet mange har for å delta i en kamp som er større enn dem selv. Å få spille en rolle i et historisk drama, på rettferdighetens side, vil for mange oppleves meningsfullt, også når det kan koste livet.

LES OGSÅ: – Vi mangler språk for å håndtere det onde

Universell lengsel

Da jeg ­vokste opp på 70-tallet var det knapt en nyhetssending på radio 
uten at det handlet om terror i Europa. I Storbritannia herjet IRA, i Spania ETA, i Tyskland Baader-Meinhof og i Italia Røde Brigader.
 Medlemmene besto i stor grad av ressurssterke ungdommer fra gode familier. Som Gudrun Ensslin, prestedatter og Baader-Meinhof-medlem. I rettsaken fortalte hun at hennes handlinger sprang ut av maktesløshet. Og at hun kjente at rettferdigheten var på de maktesløses side.

I boken «Theres» forsøker forfatteren Steven Sem-Sandberg å forstå hvordan tyske ungdommer kunne bli ekstremister og angripe 
sine egne samfunnsinstitusjoner bare 30 år etter at landet hadde kvittet seg med Hitler.

Det sprang ut av ønsket om en dypere mening, skriver Sem-Sandberg. Behovet for å få verden til å passe med sitt eget verdensbilde er en universell lengsel. Så sterk kan denne lengselen være, at brutalitet framstår som et nødvendig og legitimt middel.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Programmert

«Radikal islam er ikke noe problem i Norge», ­uttalte Jonas Gahr Støre i 2009, da han ledet Arbeiderpartiets inkluderings- og integreringsutvalg. Seks år senere skal et hundretalls norske ungdommer ha sluttet seg til IS, ifølge norsk 
etterretning. Hva gikk galt i 
inkluderingen og integreringen? Inkluderte vi for mange? Eller ekskluderte vi for mange?

Begrepet «utenforskap» diskuteres nå heftig etter terroren i Paris. Det letes etter årsaker til at innvandrerungdommer faller utenfor. Men også norsk-norske ungdommer blir radikaliserte og slutter seg til IS.

For fire år siden var det vestkantgutten Anders Behring Breivik som satte en ny standard for terror i vår del av verden. Breivik tok livet av 77 landsmenn for å få oss til å skjønne at landet vårt var i ferd med å bli ødelagt av multikulturalisme.

I rettssaken fortalte han at han hadde programmert seg selv slik at han kunne utføre udåden 
på Utøya. Han regnet med å bli drept, men trodde at om ­hundre år ville folk anse ham som en helt.

Farlig lengsel

Breivik hadde grandiose tanker om sin egen betydning. Men faktum er at mange unge mennesker har et sterkt ønske om å bety noe stort. Noen ganger kan denne lengselen bli farlig.

Jeg tenkte på dette da jeg ­nylig leste boka «Rinnan-jævel» av Øyvind Skarsem og Ola Flyum. Rinnan-banden anga egne landsmenn til tyskerne under 2. verdenskrig, og i rettssakene ­etter krigen fikk de ansvaret for 83 nordmenns død. Men i krigsårene hadde de ingen problemer med rekrutteringen. Det mang­let ikke på unge mennesker som ville føle seg viktige. Mange var tenåringer, den yngste var 16 da krigen startet. Den forhatte ­
Henry Oliver Rinnan selv var bare 25.

Det er lett å tenke på terrorister og torturister som onde monstre. Men før de kom så langt, hadde de kanskje en lengsel som mange kan kjenne seg igjen i. En lengsel etter å bety noe.