Den danske skampletten

Mange ble rørt av videoen av syriske flyktninger som blir mottatt med applaus av frammøtte tyskere når de ankommer jernbanestasjonen i Dortmund. Jeg også. «Gud velsigne Tyskland», skrev jeg og postet filmen på min egen Facebook-side.

Hva har skjedd med det tyske samfunnet? Er det blitt åpent og inkluderende? Har folket fått en kollektiv, human identitet? Kan vi i det hele tatt finne kulturer som er spesielt varme, åpne og medfølende?

Det er ikke sikkert. Sammenlignet med resten av Europa er tyskerne bare gjennomsnittlig positive til innvandring. Og til tross for arven fra Kant og Goethe har ikke det 20. århundres Tyskland vært nevneverdig preget av humanisme og menneskeverd.

LES MER: Dette er de spanske jødenes skjebne

Kollektiv humanitet

Da jeg var skoleelev ble Danmark presentert som det beste eksempelet på kollektiv humanitet i vår nære historie. Jeg husker jeg kjente et stikk av misunnelse da jeg som 18-åring så minnesmerket over Danmarks innsats for jøder under 2. verdenskrig i holocaustmuseet Yad Vashem i Jerusalem.

Mens norske myndigheter assisterte den tyske krigsmakten i deportasjonen av jøder, reddet dansk hjemmefront og politi nesten alle sine 7.800 jødiske medborgere. 7.200 ble hjulpet i trygghet over Øresund. De som ble sendt til Tyskland ble så tett fulgt opp av det danske sivilsamfunnets ledere at de unngikk utryddelsesleirene.

Hvordan kunne dansker og nordmenn være så forskjellige? En slik historie, en human folkeidentitet, må være en uvurderlig kollektiv arv, har jeg tenkt. Derfor har det forundret meg at danskene senere har er blitt kjent for det motsatte: Negative holdninger til flyktninger og en knallhard innvandringspolitikk.

LES MER: «Jøde-nese» skulle hjelpe presten i forkynnelsen

Nyanseringer

Et litt større blikk på Danmarks flyktninghistorie nyanserer bildet av et inkluderende dansk folk. I helgens utgave av Verdibørsen på NRK P2 fortalte den danske museumsbestyreren John Kilden om flyktningleiren i Skallerup. Her, og i 150 andre leirer, ble nær 250.000 tyske flyktninger fra Øst-Preussen og Pommern plassert fra slutten av 2. verdenskrig. Tusenvis av dem var foreldreløse barn.

I det danske folket var hatet mot de tyske flyktningene stort – og det til tross for at knapt noe land i Europa var bedre behandlet av den tyske okkupasjonsmakten enn Danmark. Motstanden førte til at den danske legeforeningen – stikk i strid med legeetikken – sa nei til å hjelpe flyktninger. Vedtaket ble opprettholdt også etter krigen. Flyktningene ble så dårlig behandlet, og fikk så lite mat, at nær 13.500 døde av sult eller sykdom. 7.000 av disse var barn under fem år.

Om du har trodd på en spesielt human dansk folkeidentitet, smuldrer troen opp når du hører historien om de tyske flyktningene. Også fortellingen om evakueringen av den jødiske befolkningen har nyanser: Mens den norske regjeringen gikk i eksil, hadde danskene et nasjonalt lederskap i krigens tre første år. Fordi tyskerne ville samarbeide med denne regjeringen behandlet man blant annet jødene langt bedre her enn andre steder. Dessuten skjedde den norske deportasjonen en måned før den danske var planlagt. Danskene var dermed advart.

Nyansene fratar ikke Danmark hederen for at de greide å redde sin jødiske befolkning. Det unnskylder heller ikke nordmenns råtne behandling av jøder under og etter krigen. Det bare demper inntrykket av en spesielt human og moralsk folkesjel.

L ES MER: Jeg bryr meg ikke om jøder, men jødehat interesserer meg

Lederne avgjør

Det er nemlig noe som tyder på at en slik folkesjel ikke finnes i det kristne Vesten. Vi har gode mennesker, men også det motsatte. Folkeopinionen kan dessverre påvirkes i begge retninger.

Derfor er vi så avhengig av ledere som ser situasjonen og har mot og vilje til å handle moralsk. Den største forskjellen på Danmarks og Norges forhold til jødene var landets ledere. Årsaken til det uhyggelige danske sviktet mot tyske barn, bare få år senere, var den samme.

Landets ledere er også årsaken til at Tyskland og Sverige møter den største flyktningkrisen i Europa siden 2. verdenskrig som lysende fyrtårn.

«Tyskland gjør det som er rett og moralsk, verken mer eller mindre», er Angela Merkels nøkterne begrunnelse for sin åpne holdning til flyktninger. Hun har helt rett. Innstillingen hennes er ikke så spesiell. Men den er veldig sjelden. Nettopp derfor er hun så ufattelig viktig.