Nyheter

De som tapte

Den første konservative har varslet 
sin utmeldelse av Den norske kirke. 
Kanskje burde flere følge ham.

I går formiddag var det bare noen timer igjen av Kirke­møtet. Om du ikke visste­ det, ville du sett det på delegatene.­ De var ikke i beredskap lenger. Kampen var over.

Åpen folkekirke fikk gjennomslag, både i spørsmålet om vigsel for likekjønnede og i sammensetningen av det nye Kirkerådet.­ Men i dag vil jeg skrive om dem som tapte.­ De 28 delegatene som ikke kunne støtte kompromissforslaget som fikk 75 prosent av stemmene.

LES MER: Nær full uttelling for Åpen folkekirke

Mange av dem mente at de kunne dra hjem med selvrespekten i behold. Riktignok tapte de selve saken. Men de hadde ikke vært med på å innføre noe de var imot. Det var viktigst for dem.

Tross alt

Samtidig var mange av dem glade for kompromisset som ble vedtatt. De var glade for at de konservative biskopene hadde fått gjennom et krav om to liturgier, noe som stanset Åpen folkekirkes ønske om å gjøre rent bord og avskaffe den gamle vigselsliturgien.

De var glade for formuleringene om at begge sider ville få full frihet til å fremme sitt syn i kirken.­ De var glade for de ­positive signalene som ble sendt ut om valgmenigheter.

Men de ville ikke være med på kompromisset selv. De advarte­ mot det, snakket det ned fra ­talerstolen.

I stedet lot de andre, mer kompromissvennlige delegater, gjøre jobben for seg: De seks biskopene­ som står for det tradisjonelle ­synet. Andre «konservative» kandidater, som kirkeråds­medlemmene Harald Hegstad og Ivar Braut, til sammen omlag 20 kandidater som primært 
ønsket at Den norske kirke skulle beholde­ det gamle synet.

LES MER PÅ VERDIDEBATT: Biskopene lot seg presse - spente bein på seg selv

Disse 20 hadde fortjent å få navnene sine på en plakett.

Her skulle det stått: «Disse tok ansvar og reddet enheten i kirken. De kunne ikke ringe hjem og fortelle at «jeg var i det minste ren på hendene». Men ved å inngå kompromiss sørget de for livsrom, også for dem som avviste løsningen deres.»

Andre muligheter

De som tapte, har muligens større forståelse for presten Dag Øivind Østereng. Mandag gjorde han kjent at han melder seg ut av Den norske kirke på grunn av kirkemøtets vedtak. Østereng er initiativtaker til nettverket Carissimi, som forgjeves har arbeidet for alternativt tilsyn for konservative prester. Nå orker han ikke lenger.

Kanskje vil andre følge ham. Kanskje burde de gjøre det. Det er ikke lett å arbeide konstruktivt og målrettet i en kirke man ikke lenger kan identifisere seg med. I så fall vil kreftene kunne brukes bedre i en annen kirke.

Det finnes mange alternativer: Både Indremisjonsforbundet og Misjonssambandet har 
fått egne trossamfunn. Den Evangelisk Lutherske Frikirke har stått med åpne armer i snart 140 år. Noen har alt gått til Den katolske kirke.

Små endringer

Men for dem som vurderer å bli, er det viktig å være klar over hva liturgivedtaket på Kirkemøtet 2016 endrer – og ikke endrer.

Det endrer svært lite. En tredel av de 24.000 som gifter seg hvert år, gjør det i Den norske kirke. Hvis en tredel av de likekjønnede gjør det samme, vil tallet slike vigsler bli 100 i året.

LES MER: Kai Steffen gråt av glede

De fleste av disse vil antakelig skje i Oslo. Her har de allerede velsignet likekjønnede ektepar siden 2009. Liturgien har vært omtrent den samme som brukes ved borgerlig inngåtte ekteskap. Det samme har man gjort i en rekke andre bispedømmer.

De fleste av disse vil nå gifte seg. Menigheter uten ansatte som vil medvirke, må melde behovet inn til prostiet eller bispedømmet. Da vil det bli prostens ansvar å skaffe prest, eventuelt organist og klokker.

Resten er som før: Kirken har to syn på saken. Fløyene vil fortsette å krangle. De konservative vil riste på hodet over utviklingen og lure på hvor dette skal ende. De mer progressive vil ­irritere seg over dem og spørre hvordan noen kan nekte andre kjærligheten?

LES MER: Den nye kirkerådslederen var nær ved å miste troen i jakten på det vellykkede liv

Noe større

Og kanskje vil noen oppleve det to unge kirkemøtedelegater opplevde under lunsjen mandag. Begge to hadde hatt ordet i debatten, de hadde vært svært tydelige og svært ­uenige.

Nå satt de ved samme bord. De lyttet til hverandre, prøvde å forstå hverandre. Noen ganger runget latteren.

Da måltidet var over, var begge enige om at dette var noe av det fineste de hadde opplevd hele uken. De hadde skjønt at de ville hverandre vel. At det var mulig å respektere hverandre.

«Hvis det er sånn de er på den andre siden, da kan det kanskje gå bra likevel», sa den konservative til meg etterpå.

De to unge delegatene forsto muligens ikke den fulle teologiske rekkevidden av sitt ståsted. Men de forsto at noe var enda større enn det.

Følg kommentator Alf Gjøsund på Facebook.

Les mer om mer disse temaene:

Alf Gjøsund

Alf Gjøsund

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter