«De må vente 
et halvt år til»

Det siste tiåret har vært preget av reformer for Den norske kirke: Gudstjenestereformen (i høyeste grad selvpåført), trosopplæringsreformen (ønsket av både kirken og Stortinget), demokratireformen (ønsket av Stortinget og akseptert av kirken) og til slutt skillet mellom stat og kirke – la oss kalle den selvstendighetsreformen.

LES MER: Kirken blir selvstyrt – men ingen vil si noe om økonomien

Det er skillet mellom stat og kirke som kommer til å få mest plass i historiebøkene. Selv om meningene på Stortinget og blant kirkefolk fortsatt er svært delte, er det forlengst klart at Den norske kirke får sin selvstendighet 1. januar 2017.

«Relevant»

Samtidig fortsetter politikerne å mene noe om hva kirken skal være. Blant annet skal den ifølge en rekke sentrale dokumenter, for ­eksempel statsbudsjettet for 2016, være landsdekkende og lokalt forankret – og dessuten «ha en oppslutning som bekrefter dens karakter som folkekirke». Det er ikke småtterier.

Kirkeminister Linda Hoftstad Helleland var senest sist lørdag ute i Aftenposten og understreket at kirken «er nødt til å gjøre seg relevant for folk». Ingen i kirken er uenig i dette, men hvis noen hadde visst hvordan kirken blir «relevant» på bred front, hadde man gjort noe med det for lenge siden.

LES MER: Kirkepolitikere: – Må vente lenge på svar

Mange kirkeansatte synes det er krevende nok å holde hjulene i sving: Barn skal døpes, konfirmanter undervises, døde begraves, høringsuttalelser skrives og reformer implementeres. I en slik situasjon oppleves det nok vanskelig å få satt av tid til den prosessen som kan gi en mer «relevant» kirke.

Egenkapital

Mange i kirken er klare for nytenkning, men da må de vite hvilke ressurser de har til rådighet når den nye tid starter om åtte måneder. Tirsdagens beskjed fra kirkekomiteen betyr at kirkeledelsen må vente helt til statsbudsjettet for 2017 med å få vite om de får med seg en egenkapital når statsbåndene kuttes og om det «nye» trossamfunnet får anledning til å ta opp lån.

Det gjør det vanskeligere å ta nye grep for å oppfylle kirkens og politikernes felles ambisjon om en sterk og «relevant» folkekirke.