Bror til en terrorist

Spørsmålet kan være verdt å tenke over, selv om Breivik ikke har noen bror.

Belgiske sportsfans er nemlig i en lignende situasjon etter at Mourad Laachraoui (21) nylig ble tatt ut til OL i august.

Mourad er bror til Najim Laachraoui (24), som i mars i år var en av selvmordsbomberne som tok 32 mennesker med seg i døden på flyplassen i Brüssel.

Hvordan kan to brødre utvikle seg så forskjellig? Er det en påminnelse om hvor lite som skiller mellom integrering og ekskludering? Og handler disse to ordene like mye om personlige valg som om samfunnets klima?

LES OGSÅ:

[ Terroristenes tapte småborgerlige drøm ]

Crazy

Mourad Laachraoui beskrives som en stjerne innen kampsporten taekwondo. Han vant nylig EM i klassen under 54 kilo og hylles som Europas lettvektskonge.

Mourad får mange spørsmål om sin bror. Hans korte og megetsigende svar er dette:

«Du velger ikke familien din».

Mourad har også fortalt om hvordan broren var før han ble radikalisert og dro til Syria i 2013. Han beskriver ham som en intelligent, kjekk og god bror. Mourad sier han ble skremt og trist over brorens valg.

«Det er crazy at de har de samme foreldrene, samme oppvekst. Så går det skikkelig bra for den ene og svært dårlig for den andre», uttalte familiens advokat Philippe Culot i mars.

LES OGSÅ:

[ «Slik Jesus ville at fotball skulle spilles» ]

Dyder

At sport har en integrerende effekt, er det få som tviler på. Rammen er fargeblind og innholdet skapes gjennom dyder som respekt for regler, samarbeid og hardt arbeid.

Fotball når riktignok langt flere enn taekwondo, både de som spiller og de som ser på. Da Norge spilte landskamp mot Belgia for to dager siden, hadde det belgiske laget en rekke spillere med oppvekst i bydeler der andre ungdommer er blitt radikaliserte.

Av stjernene på Belgias lag – som vi kan følge i EM fra fredag – finner vi Manchester Uniteds Marouane Fellaini, oppvokst i Etterbeek, Brüssel, med marokkanske foreldre, Liverpools Christian Benteke, født i Kinshasa i DR Kongo, Evertons Romelu Lukaku, født i Antwerpen og med røtter i DR Kongo og Liverpools Divock Origi, født i Ostend, med kenyanske foreldre.

Disse spillerne er lederskikkelser i det belgiske laget som for tiden er ranket som verdens nest beste landslag av FIFA. For millioner av fans er det blitt en bortimot umulig øvelse å heie på laget sitt i EM uten å omfavne det fargerike fellesskapet som laget er.

LES MER FRA LARS GILBERG: Mange nordmenn vender seg mot Mekka. Noen nordmenn vender seg mot dem.

Frykt

Jeg opplevde noe tilsvarende da jeg var i Frankrike og dekket VM i fotball i 1998. Dette var en periode hvor nasjonalisten Jean-Marie Le Pen surfet høyt på meningsmålingene med sin kritiske retorikk rundt innvandring.

VM ble en eneste lang seiersmars for Les Bleus. Folkefesten økte i omfang fra kamp til kamp, og da kaptein Zinedine Zidane, med røtter i Algerie, ledet sitt fargerike lag til VM-gull, skjedde det noe med Frankrike som nasjon. Le Pen tapte valget, det er så, men det ble også et klimaskifte i lokalmiljøene.

Siden den gang har dette svingt tilbake, blant annet som en effekt av islamistiske terroraksjoner i Paris, både mot et satirisk magasin, en rockekonsert og en fotballandskamp.

Franske myndigheter frykter nå nye terrorangrep under EM. Samtidig vil det franske publikum heie på helter som Anthony Martial, født i Lyon, N'Golo Kanté, født i Paris med foreldre fra Mali og Patrick Evra, født i Dakar. De er rollemodeller som unge mennesker i de fortapte bydelene kan identifisere seg med.

SPALTIST:

[ Brun fotball ]

Trekke lodd

De fleste av oss har punkter i vår historie da ting kunne tatt en helt annen retning. Da vi gikk til høyre i stedet for til venstre. Eller da vi var for late til å gå noe sted som helst.

SE FILMEN: Om Lars Gilbergs eget vendepunkt

Det er påfallende hvordan tilfeldigheter tilsynelatende kan trekke lodd for oss. Hvem var jeg så heldig eller uheldig å treffe? Hvor ble jeg ønsket velkommen?

Og samtidig vil det alltid være valg: Hvem vil jeg være? Hvem vil jeg omgås? Hva er mine grenser?

Når to brødre ender opp så langt fra hverandre som Najim og Mourad Laachraoui, er det fristende å minne om det svaret jeg en gang fikk fra en av mine hardt prøvede intervjuobekter:

«Mange har de samme vanskelighetene som meg, og mange velger andre reaksjoner».