Kommentar

Bedehuset nærmer seg kultstatus

Bjørn Eidsvåg bærer fortsatt på bedehustradisjonen. For ungdommen er den derimot del av en retrobølge.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Forsker og sosiolog Olav Aagedal mener en bedehuskultur som før var veldig kontroversiell og påtrengende, med skarpe meninger om rett og galt, ikke lenger oppleves truende og kontroversiell. I flere miljøer nærmer bedehuskulturen seg kultstatus.

Leseren skjønner at jeg skal til Bjørn Eidsvågs barndoms Betel i Sauda. Men først skal vi et helt annet «bedehus». Til Sørlandet og et telt som i sommer ble reist og kalt Bedehuset, fylt av hundrevis av ungdommer som sang gamle bedehussanger.

LES OGSÅ: Bedehusdamer i Sauda får vondt i brystet av Eidsvåg

Retrobølgen

Da Vårt Land snakket med deltakerne på Skjærgårds Music & Mission Festival, sa de at de var ironiske, men også alvorlige, at de tuller og tøyser med kulturen. Interiøret er som fra et gammelt bedehus på Vestlandet. Rødrutete duker. En mild og alvorlig Jesus på veggen. Om morgenen et bedehus, på kvelden «mer et show», som ungdommene på selv sa.

Så til et annet show. På Det Norske Teatret i Oslo. Et show som med en vill energi raljerer over bedehuskulturen. Og slik jeg leser det, nettopp kultur forstått som menneskelig aktivitet. I Etterlyst: Jesus er det nettopp det menneskelige som rammes av karikaturen. Det er mennesker som gjør at det enorme, det religiøse, frelsen, blir rart og smått når det treffer norsk hverdagsliv og norske leveregler.

Også nordmenn er religiøse, også mange er sterkt preget av en kultur som springer ut av små bedehus langs fjord og fjell. Men når vi mennesker bearbeider vår identitet, skjer det ikke bare gjennom hyllest. Det skjer også gjennom motstand og kritikk. Og det skjer gjennom nylesning av tradisjoner. I går skrev vi om 73-årige Asta Herheim Pettersen, som tror Eidsvåg «vrir og vrenger på det, for at folk skal le av oss.»

LES OGSÅ: «Eg sleit med å delta i latteren på Det Norske Teateret»

Det er sterkt å lese om de som tilhører Betel og føler forestillingen «i brystet». Jeg ser derimot i Bjørn Eidsvåg et moderne menneske som slåss med et kristenliv som har preget flere generasjoner og mye av norsk kultur.

Større avstand

Ungdommene på Skjærgårds, snakket om retro-stil og vintage. Når bedehusene står tomme eller er i ferd med å bli solgt, blir interiøret og den gamle kulturen en del av det ­kollektive minnet. Det er med på å fortelle historien om hvordan et lokalsamfunn var.

Så hva er forskjellen på ungdommene på Skjærgårds og Bjørn Eidsvåg som står på scenen i Oslo? To ulike generasjoner som bearbeider en definerende kultur. Som forskeren peker på, ungdommens forhold til bedehuset var mye mer konfliktfylt for 20-30 år siden. Det bedehuset Eidsvåg portretterer er fra en tid med store generasjonsmotsetninger, ikke bare på bedehuset. Han var en «bondestudent» med langt hår som møtte likesinnede på Menighetsfakultetet. Den gangen avstanden mellom lavkirkelig og høykirkelig, bygd og by, arbeider og akademiker var større enn i dag.

LES OGSÅ: Bygger bedehus etter kjøpesentermodell

Må innom barndommen

Eidsvåg blotter sine sår i forestillingen sin. Sår som unektelig skapes også i dagens kristne miljøer. Samtidig er det noe generasjonsspesifikt over måten han ser ut til å kjenne at han må via kampen med bedehuset for å komme til en gud som snakker til ham som et moderne menneske. Han må innom egen barndoms- og ungdoms kultur, han må vri og vrenge på den før han kommer til den etterlyste i forestillingen: Jesus.

Forsker Aagedal mener bedehuset har blitt del av et hyggelig fortidsminne. Bedehusportretteringen til Eidsvåg har et humoristisk skråblikk, men er slett ikke bare hyggelig. Den er en kaskade av følelser - sinne, sorg, nostalgi og kjærlighet. Og det er dermed heller ikke et fortidsminne. Det er spill levende! Med sin forestilling er Eidsvåg faktisk en tradisjonsbærer i møte med ungdommens kristne retrobølge.

Opponent og bærer

De unge kan synge bedehussanger av full hals fordi det vekker følelser fra en svunnen tid, av noe autentisk og sterkt. Når Eidsvåg inviterer publikum til allsang, er det med litt mer ironi og konfrontasjon. Eidsvåg opponerer mot, og er dermed på et vis bærer av en kultur og en kulturkamp de unge ikke kjenner.

LES OGSÅ: Dette mener kirkefolk om Eidsvågs teater

I et sekularisert og postmoderne samfunn fyller vi symboler og ytre tegn med nytt innhold. Vi leker oss med bruddstykker av noe som en gang hadde sterk symbolsk betydning, men som med vår relativistiske innstilling ikke lenger peker tilbake til noe. På nettportalen Finn finner man mange gamle Jesusbilder til salgs. Ytre sett er det bedehus-kitsch . Samtidig er disse bildene, med Jesus med hyrdestav i den ene hånden og et lam i den andre, et minne om og en kommentar til bedehusfolkets sterke og følelsesmessige forhold til Jesus. Det reflekterer mye av kjernen i bedehusbevegelsen. En kjerne moderne mennesker kan la seg fascinere av.

Peker på synd

Når Eidsvåg refser bedehuskulturen samtidig som han hevder å elske den, henger det dypt sammen. Han viser rett og slett frem vrengebildet som alltid vil oppstå der flere møtes for å dyrke Gud. Mennesker blir opptatt av former og fordommer der vi skulle rettet blikket mot Gud selv. Vi henger oss opp i ritualer og ytre tegn når vi skulle søkt mot kjernen. Eidsvåg vil ikke at vi skal snakke om det syndige mennesket. Likevel er han som teaterets historieforteller med på å peke på hvordan mennesker synder mot Gud ved å rette oppmerksomheten mot det utvendige.

Vårt indre bedehus

Eidsvåg blir med sin forestilling en predikant som forteller den unge generasjonen at det ikke er så enkelt som å leke seg med bedehus-kitsch. Han vil ikke la dem gi slipp på historien, og selv om forestillingen sårer har den også en misjon. For bedehuset er ikke bare et mikrokosmos av norsk kultur. Bedehuskulturen ligger latent i hver enkelt av oss. Den representerer vår hang til å moralisere, stemple og fryse ut. Den representerer vår evne til varme, fellesskap og inderlighet.

LES OGSÅ: Eidsvåg fremstår som progressiv moralsk forkynner

Derfor kommer det i kjølvannet av Eidsvågs stykke kommer både gjenkjennende og korrigerende historier.

Og alle er de like sanne.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar