Arabisk vår 2.0

Erling Rimehaug

Tidligere redaktør 
i Vårt Land

'Den arabiske våren' preget den første delen av 2010-årene. Mange var oppglødd over at vanlige folk kjempet for demokrati og frihet i land som hadde vært preget av brutale autoritære regimer i lange tider.

Det begynte 18. desember 2010 i Tunisia, da en mann brente seg selv i protest mot håpløshet og vanstyre. Demonstrasjonene som fulgte, førte til at regjeringen gikk av. Denne suksessen for folkelig protest smittet raskt over til nabolandene. Også Mubaraks regime i Egypt falt. Og så brøt det løs i stadig flere land.

Men det hele endte i skuffelse­. Demonstrantene manglet evne til å opptre samlet. Islamistene var de eneste som var organisert, og derfor overtok de mange ­steder ledelsen. Opposisjonen ble splittet etter religiøse skillelinjer. De gamle regimene slo tilbake, som i Egypt. Eller det endte i anarki og borgerkrig som i Libya­ og Syria. Det var en naiv drøm å tro på demokrati i Midtøsten, mente mange.

· LES OGSÅ: «Vanlige folk gjør opprør mot ledere som bruker religion til å holde på makten. Det kan ramme prestestyret i Iran»

Ny vår

Men idet neste tiår kimes inn, er et nytt folkelig opprør for frihet og demokrati i gang i Midtøsten. I Libanon og Irak krever demonstranter at hele den styrende eliten skal gi fra seg makten og gi plass for noen som virkelig representerer folket.

I Libanon har protestene pågått siden 17. oktober. Alle forsøk på å splitte dem etter religiøse skillelinjer har slått feil. De ­viser stor oppfinnsomhet i ikke-voldelige virkemidler. Kvinner har spilt en viktig rolle i dette.

På papiret er Libanon et demokrati med valg og politiske partier. Men et system hvor maktposisjoner fordeles etter religion har ført til at en korrupt elite har makten. Vanlige folk rammes av at staten fungerer dårlig, og økonomien er på vei mot stupet.

Hizbollah

I realiteten ligger makten hos islamistiske Hizbollah, som gjennom alliansen med det sjiadominerte Amal og det kristne partiet til president Michel Aoun har kontrollen over landet. Disse grupperingene nominerte rett før jul Hassan Diab til statsminister. Den forrige statsministeren gikk av som følge av demonstrasjonene i oktober.

Diab sier han vil danne en reform­orientert regjering av tekno­krater. Men de færreste tror han har mulighet til å gjøre noe som rokker ved makten til de etablerte, fjerner korrupsjonen eller får institusjonene til å fungere. Han mangler tillit hos folket og støtte fra de virkelige makthaverne, og protestene fortsetter.

Mot Iran

Selv om protestene retter seg mot hele den politiske eliten, er de også en protest mot Irans makt i Libanon. Det samme gjelder protestbevegelsen i Irak. Også der startet ­demonstrasjonene i oktober i fjor. Og også der er ­kravet at hele den politiske eliten skal fjernes og at systemet med at politiske posisjoner fordeles etter religion skal avskaffes.

Statsministeren har gått av, og en iranskdominert gruppe partier – det som kalles Al-Binah-alliansen – har nominert statsministerkandidater som ikke møter demonstrantenes krav om fornyelse.

Presteregimet

Den arabiske våren for ti år siden foregikk i hovedsak i sunnidominerte land, hvor islamistene var i opposisjon til autoritære regimer. I Irak og Libanon er det derimot det islamistiske regimet i Iran som er demonstrantenes hovedmotstander.

Det iranske presteregimets maktovertakelse i 1979 ble startskuddet for islamistisk aktivisme i hele Midtøsten. Det sjiamuslimske regimet ble, gjennom sin motstand mot USA og Israel, en inspirasjon for andre bevegelser – også blant sunnimuslimer.

· LES OGSÅ: – Kristne er Midtøstens håp

Systemet der de religiøse lederne har makten i staten og der Koranen og islamsk lov er statens lov, ble en modell for mange ­islamister.

Derfor er det interessant at sjiamuslimenes religiøse leder i Irak, ayatollah Ali al Sistani, har gjort felles sak med demonstrantene. Ikke bare det: Han har gått ut med en klar kritikk av den iranske modellen. Han hevder at makten skal komme fra folket og vil ha skille mellom religion og stat.

Sjiamuslimske ledere i Libanon har kommet med lignende uttalelser. Selv i Iran finnes det islamske lærde som går ut mot systemet med prestestyre og argumenterer for en sekulær stat.

Det er altså ikke riktig at demokrati og menneskerettigheter er utenkelig i Midtøsten. Og det er heller ikke slik at islam foreskriver bare én samfunnsmodell.

Lever farlig

Men har våren noen sjanse denne gangen? Makthaverne kan forsøke å slå den ned med vold. De kan lykkes med å puste til religiøse motsetninger som splitter demonstrantene. Det vanskeligste er å komme opp med et alternativt styre som kan få gjort noe med landenes store problemer. Det er stor fare for at det hele ender opp i kaos.

Konflikten mellom USA og Iran er også en trussel mot protestbevegelsen. Det kan føre til at demonstrantene stemples som agenter for USA. Muligheten for at presteregimet mister troverdigheten gjennom lokal motstand svekkes når de angripes utenfra på denne måten.

Inspirasjon

Mulighetene er mange for en ny skuffelse. Like­vel er det en inspirasjon å se at ideene ikke er døde, og at folk i Midtøsten ønsker demokrati og frihet. Det er noe å ta med seg inn i et nytt år.