Alene sammen

Dette er egentlig ikke en klartekst, den er for uklar til det siden det handler om fornemmelse. Skjønt fornemmelse, kanskje det er klarere enn fakta? Når jeg tenker meg om er det sånn det er.

Det er to sammentreff: Søndag satt jeg i kirkebenken og tenkte – hva er det som gjør det så godt å være her, sitte her? Ordet, naturligvis, prekenen, nattverden, musikken og sangen. Men det er noe mer. Jeg sitter her sammen med mange, de aller færreste kjenner jeg. Likevel er jeg med på et «prosjekt» (som vi på forferdelig vis ville si det i dag), vi konsentrerer oss om det samme, sammen.

LES OGSÅ: Her kan du gi kollekt med mobilen

En del av fellesskapet

Det var det ene. I går morges åpnet jeg Kristeligt Dagblad – og leser et intervju med den kjente, ­danske radioverten og tidligere Midtøsten-korrespondent Steen Nørskov. Han blir spurt om, ja, nettopp: Hva som er det beste ved folkekirkens gudstjeneste?

Han svarer: Det beste ved en gudstjeneste er å bli minnet om at jeg er del av et større fellesskap. Den følelsen kan man også finne i andre fellesskap, men det er noe spesielt med kirkens. Bare det at vi sitter på benker og ikke på hver vår stol, minner oss 
om at vi på en særlig måte hører sammen. Her kan 
vi på samme tid være alene og være sammen.» Nettopp.

Han fortsetter: «En god gudstjeneste hjelper deg til å finne fred i deg selv og fred sammen med andre. Det er også det man opplever i salmesangen, når man prøver å treffe tonene og opplever at ens egen stemme plutselig klinger rent sammen med andre. Eller at den meget nådig drukner i koret av folk som er bedre til å synge enn en selv».

LES OGSÅ: Nordmenn vil ha mobilfrie kirker

Ikke bare et tilbud

Det var fornemmelsen jeg selv lette etter ord for. Av og til er det skrint i kirkebenkene, jeg skulle ønske det var annerledes. For kirken har ikke bare et «tilbud» (som vi er så opptatte av i dag), den er selve stedet minst én time per uke, om vi kommer oss i klærne.

Det er ingen radikale tanker, dette. Mange har nok tenkt dem for lenge siden og sier «velkommen ­etter». Men jeg fikk behov for å si det. Eller, rett skal være rett – det var radiovert Nørskov som sa det.