Å leve er å lide

I 1974 styrtet Eastern Airlines Flight 212 i en maisåker i North Carolina. Ombord i flyet var James Colbert, og to av sønnene hans, Peter (18) og Paul (15). Alle omkom.

Hjemme satt yngstemann i søskenflokken, ti år gamle Stephen Colbert. Han tok på seg den største oppgaven noen tiåring kan ta på seg: Å forsøke å få moren til å smile igjen. Så mye at da moren døde for seks år siden, var han ikke lenger sikker på hva han skulle ta seg til. Var det fremdeles noe poeng å underholde?

Sjelesørger-in-chief

Å vokse opp uten en far forandrer naturligvis alt. Eller som den amerikanske forfatteren Mary Gordon har bemerket: «Barnet uten far vil tro at alt er mulig – på godt og vondt - men at ikke noe sted er trygt.» («The fatheless child thinks all things possible and nothing is safe») I Colberts tilfelle har tapserfaringen bidratt til å gjøre ham til en av USAs største komikere, men også – kanskje mer overraskende – til en av landets fremste forkynnere og teologer.

Et intervju han gjorde forrige uke er symptomatisk. Scenen er som følger: CNNs Anderson Cooper, hvis far døde da han var elleve, og hvis bror tok livet sitt da begge var unge, spør Colbert om det virkelig er slik at også det verste som rammer oss er «gaver fra Gud».

«Du har sagt at du har lært deg å elske også det du minst ønsket at skulle skje», begynner Cooper, og kjemper med en klump i halsen. Han henter seg inn, og fortsetter: «Du har også, med referanse til J.R.R. Tolkien, sagt at alt som gjør vondt er gaver fra Gud. Mener du virkelig det?»

Takk som byr

«Ja», bekrefter Colbert, og utdyper: «Det er en gave å eksistere, og med eksistens kommer lidelse. Det er ingen vei utenom. Med hele meg skulle jeg ønske at flyulykken aldri hendte. Men hvis du er takknemlig for livet, så må du være takknemlig for hele livet. Du kan ikke velge og vrake hva du takker Gud for. Da er du ikke lenger takknemlig, men utakknemlig.»

Han fortsatte: «Så jeg kan elske flyulykken og fremdeles mene at det er det verste som har hendt meg. Det er mulig å tenke begge disse tankene på samme tid. »

Colbert sa noe lignende i et intervju med herremagasinet GQ for fire år siden: «Å akseptere er ikke å kapitulere, å akseptere er å se. Jeg er ikke lenger sint, jeg er mystified. Jeg har lært å elske det (…) det jeg aller mest ønsker ikke skulle skjedd.»

Deg til velsignelse

Puh, ta den – dere som måtte mene at det ikke er mulig å snakke sant og inntrengende om virkeligheten i en talkshowramme eller i lyset fra den amerikanske kulturindustrien! Colbert, som er katolikk, gikk videre til å snakke om lidelsen som forutsetningen for all innlevelse: Ingen smerte, ingen innlevelse. Ingen tragedie, ingen mening.

Så er ikke dette nye eller revolusjonerende innsikter. Tvert om. Tolkien er nevnt, og selv begynte jeg å tenke på novellen «Faderen» (1860) av Bjørnstjerne Bjørnson. Her møter vi «den mektigste i sitt prestegjeld», storbonden Tord Øveraas, som i en serie besøk hos presten – i anledning sønnens dåp, konfirmasjon og giftemål – legger store beløp på bordet for å forsikre seg om at sønnen får den beste forpleining og den fineste plasseringen på kirkegulvet.

«Er det ellers noe?» spør presten, hver gang møtet er over. «Ellers er det intet», kvitterer Tord, og minner presten på at han aldri har hatt en eneste bekymring. «Give Gud at barnet må bli deg til velsignelse!», sier presten.

Lå atter sjøen

Så skjer det fatale. Far og sønn er ute i båten da sønnen glir på en tilje og faller i vannet. Faren strekker ut en åre, men sønnen stivner, «ser langt på faren», og synker. «Der steg noen bobler opp, enda noen, så bare én stor, der brast – og speilblank lå atter sjøen.»

Et drøyt år senere hører presten at noen famler varsomt med låsen. Presten åpner døren og inn kommer en høy foroverbøyd mann, «mager og hvit av hår». Det tar litt tid før presten ser hvem det er. «Kommer du så sent?» spør han. «Å ja, jeg kommer sent», svarer Tord. Han har solgt gården og vil opprette et legat i sønnens navn. Pengene vil han gi til de fattige.

Bjørnson avslutter: «De satt en stund, Tord med øynene mot gulvet, presten med øynene på ham. Da sa presten sakte og langt: ’Nå tenker jeg at sønnen din endelig er blitt deg til velsignelse’. ’Ja, nå tenker jeg det også selv’, sa Tord, han så opp, og to tårer rant tunge ned over hans ansikt.»

Best i mørket

Kall meg sentimental, men jeg blir alltid litt grøtete i stemmen når jeg legger fra meg «Faderen». Så er heller ikke Bjørnson den første til å peke på forholdet mellom tragedie og erkjennelse, og hvilke sannheter som ses best i mørket. Men disse teologiske innsiktene måles ikke på hvor nye de er, eller hva slags format de kommer i.

De måles på hva de gjør med oss.